Betalte Rimi-Hagen Märthas hest før kongen åpnet den nye Rimi-butikken? Er bryllupet til «kongen og dronningens datter» egentlig et prinsessebryllup til salgs? Er det ok å bruke adresse på Slottet i en Finn-annonse for luksusvarer? Betyr det noe om medlemmer av kongefamilien selger stråler av kongelig gunst?
Når var det at det butta? Balansekunst mellom opphøyethet og folkelighet er en bærebjelke i et konstitusjonelt monarki – det moderne folkekongedømmet. Det gjelder hele kongefamilien som lever i privilegiet. Vi – nasjonen – må kunne tro på monarkens apolitiske og utenforpolitiske posisjon. Kongelig gunst kan ikke være til salgs.
Kronen på verket
I 1905 steg prins Carl av Danmark, med en bedårende prins Alexander på armen, i land på Rådhusbrygga i Kristiania. Prins Carl krevde folkeavstemming: Ønsket det norske folk ham som monark? Han tok navnet kong Haakon VII, sønnen fikk navnet Olav. Med navneskiftet steg han og arverekken symbolsk inn en særnorsk kongerekke fra norrøn mellomalder. Haakon VII og (senere) Olav V og Harald V.
Kong Haakons fintfølelse for en sylfersk konstitusjonell monarks særegne posisjon, gav folkekongedømmet fra 1905 solid symbolmakt fra folkedypet. Kong Haakon VII ble selve kronen på verket for en fri norsk nasjon etter 400 år i union.
Folkekongens makt hviler, i motsetning til eneveldige forgjengere, på en demokratisk folkevilje. Rammene er strenge: Monarken må samle. Derfor er monarkens tale- og handlingsrom et nasjonalt konsensus. Men helt fra folkeavstemmingen i 1905 har det norske kongehus i avgjørende historiske situasjoner også vært endringsagenter.
Vi kjenner kong Haakons «nei» i 1940, kong Olavs trikkebillett under oljekrisen, og kong Haralds tale i slottsparken: «Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting.» Dette er nasjonale symbolhendelser som brøt grenser og viste vei i krevende tider. Dette er kronen på verket, folkekongedømmets mulighetsrom.
Folkekongemysteriet
Hvis kong Olav satt på trikken hver dag, hadde ikke symbolhandlingen kraft. En kongelig balansekunst mellom folkelighet og opphøyethet er krevende. Og den omfatter hele kongefamilien. Også reserver og innbyttere.
Folkekongemysteriet (Bourdieus ministermystikk) viser en særegen rolle. Monarken taler for, til og på vegne av: «Den doble kroppen» – kongen er innenfor og utenfor. Kong Olavs symbolhandling på trikken som «en av oss», gav nasjonal retning.
I møtet mellom nedarvet hierarki og framvoksende demokrati, kan den konstitusjonelle monarken ta en unik apolitisk posisjon som kroppsliggjort nasjonalsymbol. Dualiteten og mysteriet gir monarkiet en folkelig trone som hviler på symbol og ritual.
«Den nasjonale familien»
Eric Hobsbawm og David Cannadine mener monarken og familien er nasjonalsymbol og rituelle nav i moderne sekulære samfunn: Arveprinsen på kong Haakons arm i 1905. Kronprinsesse Märtha og prins Harald talte på radio fra eksil. Kronprinsessen talte om familien som samfunnets grunncelle, og ble selv med sine tre barn rundt seg nasjonalsymbol som «førstefamilie». Kronprinsfamilien lengtet hjem, prinsen representerte framtid. Det gav nasjonalt styrke og håp.
Folkekongedømmet står på en symbolsk trone. I overgang fra realmakt til symbolmakt i «det lange 1800-tall», ble nasjonalsymbol som «Ja, vi elsker», nasjonaldag, et eget norsk flagg og til slutt en særnorsk monark institusjonalisert. Som nasjonalsymbol må monarken og hans familie uhildet representere fellesskapet «vi».
En prinsesses bryllup er en nasjonal begivenhet, selv om hun er andrevalg – som «spare» Harry i England
Nyttårstaleritualet er et eksempel som befestet dette. Monarken kom via moderne medier inn i stua til folkehjemmet på nyttårskvelden – på terskelen til framtida. Kongen talte til, for og på vegne av – han ble talsmann for «oss» og felles mål og våre felles mål.
Prinsen satt ikke tilfeldig på armen til monarken på Rådhusbrygga i 1905. Like lite var prins Haralds hilsen «hjem til Norge» fra USA tilfeldig. Nyttårskvelden var heller ikke et tilfeldig tidspunkt. Hver situasjon representerte nasjonal overgang, håp og retning. Neste generasjon og særlig de kongelige overgangsritualene rundt fødsel, bryllup og gravferd bygger «førstefamiliens» posisjon og genealogi.
Brudeferden i Geiranger - nasjonalsymbol til salgs?
«Vi» har fulgt prinsesse Märtha Louise fra vuggen. Hun har navnet fra sin farmor som talte om familien som samfunnets grunncelle. Vi gråt med henne i den dramatiske gravferden til Ari Behn, og nå følger vi valget av ny gemal.
En prinsesses bryllup er en nasjonal begivenhet, selv om hun er andrevalg – som «spare» Harry i England. Ingen lett rolle. Men yrkesmessig kunne hun – hennes barn, og for så vidt også «lille» Marius – velge et privat virke. Märtha velger å bruke posisjonens og privilegiets merverdi.
Se ut og opp, prinsesse Märtha Louise, du har kongelig symbolmakt
Folkekongedømmet balanserer på stram line mellom nærhet og opphøyethet. Å tale til, for og på vegne av – uten mistanke om å mele egen bryllupskake og fronte egen gin. Alltid apolitisk og upartisk, aldri til salgs. Prinsessen selger bryllupet. Kongen må legge veto mot å bli avbildet i sin datters bryllup. En umulig posisjon for kong Harald både som prinsessens far og nasjonens monark. Märtha kan ikke velge å være prinsesse en dag, og neste dag selge nasjonalsymbolet i brudeferden i Geiranger.
Folkekongedømmets samfunnsendrende makt
Kong Haakon, kong Olav og kong Harald har balansert folkekongedømmet. Monarkiet og «kongedamene» har også vært endringsagenter. Kronprinsesse Märtha tok mikrofonen og synliggjorde kvinnen og familiens sosiale rolle. Frk Haraldsen representerte brudd med en aristokratisk tradisjon. Mette-Marit løftet «lille Marius» og alenemødre inn i kongelige gemakker.
Märtha kunne med sin nye melaninrike sjamalgemal stå som nasjonalt viktig kongelig døråpner i vår multikulturelle, mangfoldige samtid. For dette er folkekongedømmets unike makt. Se ut og opp, prinsesse Märtha Louise, du har kongelig symbolmakt – for konge og fedreland.
