Det er nok mange som kunne tenkt seg å være flue på veggen under gårsdagens sentralstyremøte i KrF. Jeg vet ingenting om hva som skjedde der inne, men jeg har sittet i en del lignende møter og vært med på å håndtere kritiske situasjoner både i KrF og andre organisasjoner. Den viktigste erfaringen jeg har tatt med meg fra slike situasjoner, er behovet for balanse. Man må finne den riktige balansen mellom ulike hensyn – så enkelt og så vanskelig.
Først gjelder det å vinne balansen mellom det personlige og prinsipielle. Når det oppstår konflikt og uenighet i en organisasjon, involverer den stort sett parter som kjenner hverandre godt og jobber tett. I tillegg skal den enten løses av de samme personene eller andre personer som også kjenner partene godt og deler deres engasjement.
Da er det lett å havne i én av to grøfter – enten forholde seg for mye til følelsene for personene som er involvert, eller å gjemme seg bak prinsipper for å slippe å ta stilling til det menneskelige. Begge deler blir feil. Man må kunne forsvare løsningen ut fra lover og retningslinjer, men man må også ta vare på dem som er involvert. Man skal jo tross alt fungere sammen etter at konflikten er løst.
Forskjell på tillitsvalgt og ansatt
Mens krisen utspiller seg, er det mange som ønsker seg informasjon. Ikke alle har et rimelig krav om rask informasjon, men noe informasjon må man gi for at organisasjonen ikke skal føle seg helt utelatt. Samtidig er det ikke riktig å gå ut med taushetsbelagt informasjon. Det krever balanse mellom åpenhet overfor dem som trenger å bli informert og vernet som partene og har krav på. En organisasjon er ofte både en arbeidsplass og en arena for utøvelse av frivillig engasjement. Det krever at man evner å balansere mellom de ulike kravene som stilles til en tillitsvalgt og til en ansatt.
Å være tillitsvalgt er et verv som du tar på deg basert på tillit fra dem som velger deg. Å være ansatt er å skrive under på en kontrakt og en arbeidsavtale som er rammet inn av et lovverk. Derfor er det stor forskjell på hvilke krav som stilles og hvilke sanksjonsmuligheter man har. Tid er også et viktig element i slike situasjoner. Balanse mellom rask nok og god nok løsning, er en nøkkel.
Så lenge situasjonen pågår, blir organisasjonen lammet. I dette tilfellet, når konflikten berører så store deler av sentrale organer, vil all kapasitet som for eksempel skulle ha blitt brukt til å håndtere regjeringens fremlegg av forslag til ny abortlov, bli i stedet brukt til krisehåndtering.
En foreløpig løsning
Jo lenger situasjonen pågår, jo flere blir tvunget til å ta stilling og større deler av organisasjonen blir preget og involvert. Man må derfor løse den så raskt som mulig, men ikke så raskt at prosessen ikke blir grundig nok og ikke står seg over tid. Da åpner man lett for omkamper. I går fikk denne konflikten en foreløpig løsning, ved at tidligere partileder Olaug Bollestad valgte å fratre sitt verv. Men det er ikke over, mange løse tråder må nøstes opp. Organisasjonen har blitt kastet ut i en kamp mange ikke var forberedt på. I pausen er partiet nå nødt til å finne balansen mellom å rydde opp og å gå videre.
Det krever at man evner å balansere mellom de ulike kravene som stilles til en tillitsvalgt og til en ansatt
Noen av spillerne er klare for å gå rett ut på banen igjen for å kjempe neste politiske slag, andre trenger noen minutter på benken, mens atter andre trenger å vurdere om det er på tide å si takk for seg. Det er viktig å ikke bli værende for lenge i konfliktmodus og det er avgjørende å endre fokus mot det et parti faktisk skal drive med, nemlig politikk. Men hvis man går videre for fort, er man bare et samlet lag på overflaten.
Da vil elementer fra denne konflikten ligge og ulme helt til neste gang det eksploderer sånn at neste konflikt arver noen ekstra konfliktlinjer og såre følelser. Det handler om å finne balansen – så enkelt og så vanskelig.
