Vårt Land kjenner skribentens identitet.
Vårt Lands leder 8. august «Fri fantasi», der utgangspunktet var alvoret i hatkriminalitet mot skeive, henvises det også til kritikken mot kristenkonservative miljøer når det gjelder slike holdninger. Både trosfrihet og ytringsfrihet gir kristenkonservative en selvsagt rett til å formidle sine overbevisninger, og det er uheldig når de som ikke kjenner disse miljøene bruker «storslegge» mot dem.
Dehumaniserende stemmer
Samtidig er det nok flere «dehumaniserende stemmer» med harde utfall mot homofile i kristenkonservative miljøer enn det som framgår av lederen. Det vet vi som rammes av dette. Mine røtter er i slike miljøer, med mange erfaringer av godt fellesskap, men der jeg ikke kan være den jeg er som homofil. Medlemskapet mitt er i Den norske kirke. Jeg deltar ikke i debatter, har valgt bort sosiale medier og ønsker ikke å være en navngitt, offentlig homofil.
Det jeg derimot har mange erfaringer med, er brevkontakt og samtaler med konservative medkristne for å kunne gi et ansikt og en stemme til en kristen homofil. Ikke for at de skal endre overbevisninger, men ut fra ønsket om å få til samtaler med «innestemme». Noen har fått servert «skrekkhistorier» om homofile, og blir overrasket over å møte en helt vanlig person som de har mye til felles med, både når det gjelder tro, teologi og livsførsel, selv om vi ser ulikt på homofilt samliv.
Seksualitet har med et menneskes identitet å gjøre
For andre blir det å skulle møte en homofil medkristen noe truende, konfliktfylt og forstyrrende for argumentasjonen de ønsker å opprettholde. De avviser mine kontaktforsøk, og noen kan bli svært sinte. Da trekker jeg meg respektfullt unna. Noe jeg også gjør når den andres utgangspunkt er «På grunn av sånne som deg blir den kristne kirke ødelagt! Du går evig fortapt!» og når jeg blir trukket inn i konspiratorisk tenkning om «De homofiles egentlige agenda». Det jeg synes er tankevekkende å møte er et slags «plukk&miks»-forhold til Bibelen hos noen av mine konservative medkristne: Det leses noen vers og avsnitt her og der, men er lite lesning av Bibelens skrifter i sammenheng. Jeg hadde forventet noe annet fra de som kaller seg «bibeltro».
Den teologiske overbevisningen om at homofilt samliv er galt, skal en ha respekt for. Det som kan bli slitsomt for homofile, er alt det som så følger i kjølvannet av denne overbevisningen. Tidvis er det som å bli puttet inn i en «trommel» av problematiseringer, forklaringer, fortolkninger, diskusjoner, bli fattet vedtak om og laget opplegg for; alt ut fra grunntanken om at homofili er galt. Noen plasserer oss i psykisk sykdom og knytter det de kaller «homofile følelser» til spesielle livsopplevelser.
Det paradoksale er at dersom en homofil fortsetter med løgn og fortielse, så er alt i orden sett fra ledernes side
«Å kjempe mot homofile følelser»
Hvordan homofile opplever dette, er ikke noe tema. Teologi skal ikke endres ut fra menneskelige hensyn. Da settes Guds Ords autoritet til side. Nå er det kanskje sterkt å ville kalle noe av dette for «psykisk vold», men over tid kan det bryte ned. Ikke minst når det gjøres ut fra overskriften om «å vise godhet» mot homofile, noe det kan ligge mye makt i. Når en kristen homofil endelig har tatt mot til seg og kommer ut i lyset, kan «godheten» fra ledere oppleves forvirrende hvis det første som da skjer er å få beskjed om at vedkommende nå utelukkes fra tjenesten i menigheten. I stedet for felles glede over at løgn og fortielse om hvem en er er tilbakelagt, forteller lederen om alle veier som nå er stengt. Kanskje gis det tilbud om at den homofile kan gjøre «Å kjempe mot homofile følelser» til sin livskamp.
Det paradoksale er at dersom en homofil fortsetter med løgn og fortielse, så er alt i orden sett fra ledernes side. Seksualitet har med et menneskes identitet å gjøre. Diskusjonen om homofili og homofilt samliv ligger derfor på et annet plan enn for eksempel å diskutere dåpssyn, kirkeordning, gudstjenesteform og annet som det forventes lojalitet mot i en menighet. Alt det en kan ha meninger om, men som ikke går inn i dypet av hvem et menneske er på den måten som seksualitet gjør. Etter min mening, er dette en viktig nyansering som det kan tas for lett på i debattens hete.
Bastante konklusjoner
Slik jeg ser det, kan det virke som om meningssterke, bibeltro, kristenkonservative nærmest er fritatt fra Bibelens formaninger om hvordan vi skal omtale hverandre og være mot hverandre. Jeg savner en bibelteologisk begrunnelse for at kristne fritt kan la seg prege av dagens debattklima der det å være sleivete, stygg, unyansert, ubarmhjertig mot andre og trekke bastante konklusjoner, er helt i orden.
I min kontakt med kristenkonservative, er det én samtale jeg aldri har hatt: «Hvordan oppleves det å være et vedvarende diskusjonsobjekt? Synes du det vi sier om homofile stemmer med den du selv mener du er? Hva tenker du om språket vi bruker i vår motstand mot homofile og homofilt samliv? Blir du noen ganger mismodig og sliten av all debatten?» I Romerne 15,7 skriver Paulus: «Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.»
Er dette en formaning kristne kunne ta med seg inn i den vanskelige homofilidebatten?
