Samtidig som regjeringen på fredag la fram sin perspektivmelding om utviklingen for AS Norge, publiserte KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, en perspektivmelding for Den norske kirke, laget på oppdrag fra Kirkerådet. Der tar vi tempen på religions- og livssynslandskapet i Norge og Norden, og ser på utviklingen for Den norske kirke de siste årene. Den kan leses på KIFOs nettsider, men her deler vi noen av funnene våre.
Korrigering av registre
Det er en kjensgjerning at Den norske kirke har mistet mange medlemmer de siste årene. Siden 2006 har den mistet over 350.000 medlemmer. Men årsakene til dette er mange og sammensatte. For det første kan over 100.000 av dem forklares ved at ordningen med tilhørige ble avskaffet i 2021 som følge av ny tros- og livssynslov.
Da ble ikke lenger udøpte barn av kirkemedlemmer automatisk regnet som medlemmer fram til myndighetsalder. For det andre kan nedgangen kobles til flere enkelthendelser. Som følge av at Stortinget i 1998 bestemte at statskirken skulle legge Folkeregisteret til grunn for sitt nye medlemsregister, fikk kirken mange dobbeltregistrerte og feilregistrerte medlemmer.
Mange av utmeldingene på 2000-tallet må derfor forstås som korrigeringer av kirkens medlemsregister. Andre viktige enkelthendelser ser vi i 2016, da man både åpnet opp for elektronisk utmelding, og da Kirkemøtet åpnet for likekjønnet vigsel – noe som trigget både inn- og utmeldinger i bestemte medlemsgrupper. For det tredje skyldes det største tapet av medlemmer i et gjennomsnittsår at folk dør, altså demografi. Kirkemedlemmer er overrepresentert i den eldre delen av befolkningen, og hvert år mister Den norske kirke om lag 35.000 medlemmer som følge av at eldre medlemmer dør.
For det fjerde er det også en del mennesker som melder seg ut av kirken – gjennomsnittlig om lag 16.000 årlig de siste årene. Dette skyldes i stor grad sekularisering. Stadig flere mennesker oppgir at de ikke tror på Gud eller føler tilhørighet til kristendom eller kirken, og melder seg derfor ut. Noen av de utmeldte er imidlertid sterkt religiøse, og søker seg til andre kirkesamfunn.
Flere barnedåp-utfordringer
Den norske kirkes største tilskudd av nye medlemmer skjer gjennom barnedåp. Antallet døpte har imidlertid gått ned de siste tiårene, noe som er dramatisk for kirken. KIFO peker på flere utfordringer for kirken knyttet til barnedåp i individets tidsalder, hvor det er et credo at «folk skal velge selv». Etter pandemien har dåpsprosenten av antall nyfødte hentet seg opp igjen til 50 prosent.
Det blir spennende å se om denne prosenten stabiliserer seg rundt 50, og om kirkens satsing på dåp og nyvinninger som «drop in»-dåp vil gi utslag på dåpsstatistikken i årene framover.
Vi ser en jevn nedgang i antall kirkekor og mennesker som er med i kirketilknyttede kor. Det burde uroe folkekirken
Før sommeren skrev Vårt Land om at det har vært en økning i antall innmeldte i Den norske kirke. Ser vi en motreaksjon mot sekulariseringa, var det noen som spurte. KIFO er tvilende til det. Det var riktignok en økning fra 2400 innmeldte i 2022 til over 4000 innmeldte i 2023, men økningen må nok i hovedsak forklares som følge av kirkevalget. 2023 var nemlig valgår, og ved hvert kirkevalg de siste årene har vi sett en økning i innmeldinger. Men selv om vi tror kirkevalget har vært en utløsende årsak for økningen, vil vi forske mer på hvorfor folk melder seg inn. Det er interessant!
Uro for kirkekorene
Narrativet om utviklingen for Den norske kirke er med andre ord sammensatt. Litt for ofte pekes det på enkle forklaringer, som at kirken ikke har appell eller at folk ikke er religiøse eller plutselig har blitt det. På den ene siden kan man si at det er langt flere døpte hvert år (27.000) enn antall utmeldte (16.000). På den andre siden er summen av døde og utmeldte større enn summen av døpte og innmeldte, så vi vil fortsette å se en nedgang i medlemstall.
Imidlertid kan det se ut som nedgangen vil flate ut på sikt, blant annet som følge av en etter hvert mindre andel medlemmer blant den aldrende befolkningen. Men det forutsetter at kirken klarer å opprettholde dagens dåpstall.
Hvis vi ser bort fra pandemien, har det vært en økning i antall konserter og kulturarrangementer i Den norske kirke siden 2009. Dette skyldes trolig en systematisk kirkelig satsing på kultur de siste 15 årene. Imidlertid ser vi en jevn nedgang i antall kirkekor og mennesker som er med i kirketilknyttede kor. Det burde uroe folkekirken. Mens kor-tallene har holdt seg noenlunde stabile for andre typer kor i Norge, har tallene gått jevnt nedover for de kirketilknyttede korene. Det har vært spurt om trosopplæringstiltak blant barn og unge i for stor grad har dreid seg om punkt-arrangementer, og i mindre grad greid å styrke jevnlige aktiviteter som kanskje gir en mer varig tilknytning til kirken. Kanskje er dette noe av forklaringen på nedgangen i kirkekorene.
Ikke lenger «vanlig»
KIFO har pekt på at folkekirkens «samfunnskontrakt» trolig er et vesentlig grunnlag for å motstå den generelle sekulariseringsprosessen. Breddesatsing blant barn og unge, samarbeid med skoler og barnehager og satsing på kirken som kulturarena fører trolig til at flere senere velger dåp og kirkelig konfirmasjon. Men når medlemstallene går under 50 prosent av befolkningen, så er det ikke lenger «vanlig» å være kirkemedlem. Det kan også få en selvforsterkende effekt. Derfor blir det avgjørende for kirken hvordan den forstår seg som folkekirke og hvordan den kommuniserer dette framover.
