Den russisk-ortodokse kirken, med patriarken i spissen, forstår krigen i Ukraina som en hellig krig. Dermed har Russland i oppgave å bistå «han som holder igjen» de antikristelige kreftene som utgår fra Vesten. Med dette henvises det til det bibelske konseptet katechon, hentet fra Paulus’ andre brev til tessalonikerne. I brevet forklarer apostelen at Jesus ikke returnerer før Antikrist har gjort sitt, noe som heller ikke skjer før han/det som tilbakeholder Antikrist er utryddet. Spørsmålet om identiteten til denne tilbakeholdende instansen har variert gjennom historien. Uten sammenligning forøvrig, kan vi utvide vår forståelse av denne aktuelle politisk-teologiske tematikken ved å se på hvordan konseptet har vært anvendt i norsk historie.
Katechon i Norge på slutten av 1800-tallet
I en fersk forskningsartikkel undersøker jeg nettopp hvordan katechon ble brukt, både implisitt og eksplisitt, gjennom en omskiftelig tidsperiode: fra 1850-tallet og fram til de demokratiske reformene på 1880-talet, da det parlamentariske styresettet fikk sitt praktiske gjennombrudd i Norge. Dette var en prosess med bred folkelig oppslutning, men som også møtte motstand fra en rekke konservative aktører. Otto Theodor Krohg var en av disse kritikerne. Sistnevnte var sokneprest i Vestnes i Romsdal fra 1847 til 1886. Parallelt var han en aktiv skribent i det offentlige ordskiftet, særlig i Morgenbladet og da gjerne bak pseudonymet «Lille Theodor».
I det følgende skal jeg trekke fram tre saksområder der katechon-figuren var en fellesnevner i Krohgs offentlige ytringer: Kritikken mot lekmannskristendommen, kritikken mot Henrik Ibsens dramaverk Brand, samt kritikken mot demokratibevegelsen. Gjennomgående hevdet presten at slike aktører tjente antikristelige tendenser, med påfølgende fare for den bestående orden i stat og kirke. Krohg representerte slik en konservativ posisjon som fremdeles må sies å være lite utforsket, men som bør belyses for å gripe den ideologiske bredden i norsk demokratiutvikling, samt hvilken betydning kristen teologi fikk i denne prosessen.
Vekkelseskristendommens farer
Krohg var skeptisk til omreisende lekpredikanter som arrangerte vekkelsesmøter. Krohg fryktet at disse innbilte deltakerne at enden var nær slik at de nedla sine jordiske sysler. Det som verre var, ifølge Vestnes-presten, var at vekkinger kunne forberede grunnen for politiske opprør. Dette mente han var tilfellet i Kautokeino i årene omkring 1850. Med referanse til Paulus hevdet han at vekkinger skapte der en innbilsk hovmodighet som satte seg selv i «Guds Sted i hans Tempel som Antikristens Forløber (2. Thess 2. 4), noe som endelig resulterte i «gruopvækkende Mord». Dette var selvsagt en unyansert og tendensiøs analyse av hendelsesforløpet, men Krohgs overbevisning var tydelig nok: Religiøs radikalisme førte til politisk opprør og dette var krefter som måtte holdes tilbake.
Lekmannsbevegelsene skapte en relevant kontekst for Henrik Ibsens verk om presten Brand, publisert i 1866. Her skildres Brand sitt prosjekt om å styrke troen til innbyggerne i en vestlandsbygd. Underveis blir lokale embetsmenn underlagt kritikk, ikke minst Provsten – en karakter som Otto Theodor Krohg tidlig ble tolket som modellen for. Krohg repliserte med å skrive om Brand i Morgenbladet. Fra et kristent standpunkt hevdet han at Ibsen karikerte Provsten og ikke ga sistnevnte muligheter til å korrigere Brand på tilstrekkelig vis. Implisitt tok altså Krohg selv på seg denne oppgaven i sin avistekst. Brand hadde nemlig en selvrettferdig og hovmodig kristendomsforståelse med et opprørsk potensial. Med andre ord antydet Krohg at slike religiøse typer måtte holdes tilbake fra innflytelse.
Krohg var skeptisk til omreisende lekpredikanter som arrangerte vekkelsesmøter. Krohg fryktet at disse innbilte deltakerne at enden var nær slik at de nedla sine jordiske sysler. Det som verre var, ifølge Vestnes-presten, var at vekkinger kunne forberede grunnen for politiske opprør
Mobiliserte imot «antikristelig radikalisme»
Den politiske utviklingen ble radikalisert utover på 1870- og 1880-tallet, noe som ikke overraskende vakte uro på Vestnes prestegård. Gjennom impulser som republikanisme, sosialisme og nihilisme var Antikrist virksom i Europa, hevdet Krohg. I en spissformulert ytring slo presten fast at det var ukristelig å nedrive «hvilkensomhelst» samfunnsorden. Radikalerne ville utslette både Gud og styresmaktene innsatt av Gud, det være seg keisere, konger eller presidenter. Likevel var det visse skranker som holdt de demoniske kreftene tilbake, og nå var Krohg helt eksplisitt: nemleg det «som Apostelen Paulus i Originalsproget kalder “Katekon” ᴐ: den tilbageholdende Magt». Ikke nok med dette, Krohg identifiserte denne makten, nemlig den lovlige myndighet i stat og kirke og konservatismen som sådan. Resignert måtte Krohg observere at demokratiet vant frem, men gjennom vedvarende forsøk forsøkte han å mobilisere katechon i møte med det han oppfattet som antikristelig radikalisme.
Religion og politikk har gjennom historien vært overlappende sfærer. I dag ser vi at dette forholdet gjør seg gjeldene i en rekke land og storpolitiske situasjoner. Dermed er politisk teologi et aktuelt og nyttig felt for å forstå hvordan mennesker og samfunn tenker og fungerer. Historiske perspektiv kan fungere supplerende og opplysende ovenfor slike problemstillinger. Denne teksten har forsøkt å vise noen eksempler på dette. Paulus’ andre brev til tessalonikerne kan anvendes for å devaluere aktører og ideer man mener tjener Antikrist. Det finnes uttrykk for dette i vår egen samtid, og som poengtert i denne teksten, var dette en tilnærming som også ble brukt aktivt gjennom en intensiv fase i utviklingen av demokratiet i Norge.
