«Was dürfen wir hoffen?» – Hva kan vi håpe på? eller Hva får vi håpe på? er tittelen på én av Hans Urs von Balthasars mange bøker. Balthasar var en sveitsisk katolsk teolog, og han spilte en viktig indirekte innflytelse på Det andre Vatikankonsil gjennom sitt teologiske forfatterskap.
Jeg skal komme tilbake til denne boken av Balthasar, for den er for meg en perle. Men før jeg sier mer om boken, må jeg sette hvorfor jeg skriver om dette i en kontekst.
Nylig hadde Vårt Land et portrettintervju med presten Knut Grønvik. I dette intervjuet sier Grøvik blant annet: «Gud ynskjer at alle skal bli frelst, kvifor skal Han då ikkje klare å få det til?» og «Viss Gud sin frelsesplan er å samanfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord, vil ikkje Gud då til slutt også frelse alle menneske, enten dei trur på han eller ikkje?»
Med disse to åpne, men radikale spørsmålene ble det raskt konkludert i avisen Dagen med at Grønvik lærer universalisme eller apokatastasis – det vil si at alle mennesker blir frelst. Jeg leste ham ikke slik. Jeg leser ham ikke dogmatisk på denne måten. Slik jeg leser Grønvik, blottlegger han bare det kristne håpet i sin mest strålende skikkelse, nemlig å forene sitt eget håp med Guds frelsesvilje: «han (Gud) som vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4).
Det er her boken til Balthasar kommer inn: «Hva får vi håpe på?» Den engelske oversettelsen av Balthasars bok har tittelen: «Dare we hope ‘that all men be saved’?»
La meg stille spørsmålet retorisk: Har vi lov til å håpe på noe annet?
En blottleggelse av det kristne håp
La meg først blottlegge mitt eget ståsted. En dogmatisk universalisme eller apokatastasis – som faktisk lærer at alle mennesker blir frelst, er av Den romersk-katolske kirke avvist som vranglære. Kirken fastholder eksistensen av himmel og helvete. Å lære noe annet er å sette seg utover Den hellige skrift, og det er samtidig å blande seg inn i Guds endelige dom. Den som sier at alle blir frelst, har tatt Guds sted.
Men dette er noe ganske annet enn det jeg leser at Knut Grønvik gjør. Han hevder ingen ting. Han konkluderer ikke dogmatisk. Han uttrykker bare det som jeg alt har sagt, en blottleggelse av det kristne håp i sin mest strålende skikkelse.
La meg stille spørsmålet retorisk: Har vi lov til å håpe på noe annet? Er det ikke alle menneskers frelse som er selve drivkraften i evangeliet om Kristus som verdens frelser? Er det ikke håpet om alles frelse som er drivkraften i nestekjærligheten og Kristi kall til også å elske våre fiender?
Ingen dogmatisk universalisme
Den katolske kirke anerkjenner ingen dogmatisk universalisme, det er å spille Gud, men anerkjenner håpets universalisme, som samstemmer med Guds universelle frelsesvilje.
Knut Grønvik må selv si hva han står for. Men jeg kunne ikke lese ham annerledes enn slik som dette, i tråd med Hans Urs von Balthasar eller også den katolske teologen Karl Rahner som er en eksponent for det samme.
Balthasar konkluderer ikke med at alle blir frelst. Han spiller aldri Gud. Men siden hans eget frelseshåp står til ham som vil at alle skal bli frelst, er det samtidig umulig å ikke ha dette håpet levende for alle andre.
Det var slik jeg leste Grønvik, som en forkynner av håpets universalisme.
