Noe på etterskudd gjorde noen meg oppmerksom på forrige ukes betraktninger til søndagens kirkeårstekst i Vårt Land (24.7.2024).
Jeg har sans for at teologer drøfter vanskelige bibelsteder fra både talerstoler, i bøker og aviser. Det kan være stimulerende å bli utfordret på forutinntatte holdninger. Og det må være greit noen ganger å konkludere med at vi ikke alltid finner tekstene verken meningsfylte eller oppbyggelige.
Jeg synes Vårt Lands to bibelbetraktere Marianne Bjelland Kartzov og Åste Dokka denne gang går mye lenger, under overskriftene «Et svært problematisk gudsbilde» og «En tekst som skaper uro».
Ingen lettvint sak
Evangelieteksten som kommenteres rommer en av de mest sentrale fortellinger i verdenshistorien om det evigaktuelle temaet tilgivelse(Matt 18, 21-35).
Tilgivelse er ingen lettvint sak. Men hvorfor likevel snakke det sentrale budskapet bort ved å bruke så mye forstørrelsesglass på det tidstypiske, Kartzow, slik at autoriteten i Jesu ord denne gang forsvinner helt i det jeg opplever som spissfindigheter utenfor tekstens sentrale budskap?
Åste Dokka går likevel steget videre ved å sette meg som bibelleser på et valg jeg anser som ganske nådeløst:
«Bibelens Gud er nemlig ikke alltid moralsk. Det betyr at enhver seriøs bibelleser stilles overfor et valg: Skal denne teksten være normerende for hvem Gud er for meg, eller skal den Gud er for meg normere min lesing av teksten? Man må velge mellom å tro på en nådig Gud eller å tro på teksten.»
Det teologiske overmotet
Etterpå skriver hun at dette handler om ydmykhet på teologiens vegne. Kanskje er det mine blindsoner jeg må sjekke bedre. Men fra mitt perpektiv oser et slikt utsagn av teologisk overmot, ja, kanskje til og med hovmod.
Jeg gjetter at Åste Dokka vil presisere at Gud er større enn «Bibelens Gud». Hennes Gud er altså moralsk, mens den Gud som møter oss i Bibelen ikke alltid er det.
Jeg forkynner også at ikke alt som står i Bibelen har verdi på lik linje. Vi skal drive skikkelig tekstarbeid. For eksempel har jeg stor sans for professor Magnar Kartveit sitt prosjekt i den nye boka hans om vanskelige gammeltestamentlige tekster.
Dette er ikke en perifer bibeltekst
Hans utgangspunkt er at Bibelen er en katedral med ulike tidsepoker og utsmykninger som snakker med hverandre og utfyller hverandre, ja, til og med korrigerer hverandre. Men man har ikke fjernet det man ikke liker. Derfor får vi et rikere gudsbilde av å lese hele Bibelen i sammenheng, for Bibelen korrigerer seg selv. Likevel er vi ikke gitt noen annen åpenbaring enn Bibelen å kjenne Gud gjennom.
Ut i periferien
Leser jeg Dokka i beste mening er det kanskje dette hun mener å si? Men hun sier noe ganske annet. Hun sier at hun har «en Gud for meg» som er normerende for evangelieteksten og Jesusordet. Hun stiller det hun kaller «en nådig Gud» (hennes gudsbilde), opp mot den Gud som Jesus åpenbarer gjennom en av sine sentrale lignelser om nåden. Og da snakker vi om den teksten som vanligvis har vært lest som Jesu utdypning av femte bønn i Fadervår. Dette er ikke en perifer bibeltekst.
Jeg er glad for at Vårt Land gir ukentlig spalteplass til tekstgjennomganger fra fagteologisk hold. Desto mer skuffende de gangene jeg føres ut i periferien og ikke inn i katedralen.
