Eg vil takke Rolf Furuli for at han deler av si innsikt i babylonsk skapingsmytologi (Vårt Land, 30. juli). Eg er derimot ikkje einig i konklusjonen hans.
Furuli sine forsøk på å bevise Bibelen som historisk faktum med fossilfunn i sedimentære bergartar overtyder meg ikkje, men dei babylonske fortellingane framstår derimot som svært informative for korleis vi betre kan forstå bibelens fargerike biletspråk.
I sitt innlegg i hevdar Furuli at Bibelens skapingsfortelling - i motsetning til den babylonske - er sannferdig og historisk. Han hevdar også at det er ein enorm kvalitesforskjell mellom dei babylonske skapingsfortellingane og Bibelens beretning.
I innlegget gir Furuli døme på denne kvalitetsforskjellen ved å gjengi deler av den sumerisk-babylonske opphavsfortellinga Enuma elish:
«Tiamat (saltvann) og Apsu (ferskvann) blandet sine vann sammen og gudene ble skapt: Da himmelen oppe ikke var navngitt, og jorden nede ikke ble kalt ved navn - Apsu, den prominente, som avlet dem, og Tiamat, som fødte dem alle - de blandet sitt vann sammen… Da ble gudene skapt midt i himmelen; Lahmu og Lahamu ble frembrakt.»

Blandinga av to vatn
Det som slår meg når eg les Furuli sine døme frå dei babylonske tekstane er ikkje kor ulikt, men tvert imot kor likt det babylonske og det bibelske biletspråket er.
Eg har i fleire år hatt stor glede av å fordjupe meg i den hebraiske grunnteksten og spesielt i dei aller første fortellingane i Bibelen. Tidleg i mi utforsking fann eg til dømes ut at det hebraiske ordet for himmel, shamayim, er eit ord som rett og slett kan bety to vatn. Shamayim - vatnet som er over land og vatnet som er under land - kan altså forståast som Gud i det høge og menneska i de låge som må komme sammen for at menneska skal kunne bli Guds barn. På dette punktet overlappar fortellinga om Tiamat og Apsu forbausande bra med Bibelen.
I den babylonske fortellinga resulterte denne blandinga av to vatn i at «gudene ble skapt», medan det i den bibelske fortellinga resulterte i at det tørre land kom til syne på den tredje dag. (1. Mos 1, 9) I Bibelens skapingsnarrativ er den tredje og den sjette dagen parallelle. Det er altså ein sammenheng mellom det tørre landet som vart skapt på den tredje dag av to vatn og Adam som vart skapt på den sjette dagen då elohim sa: La oss skape ein adam. Det tørre land framstår dermed som ein metafor for nettopp ein gudeson og frelsar som alle menneske skal bli skapt gjennom og velsignast av.
Også Johannesprologen stadfestar at opphavet handlar om skapinga av ein gudeson. Opphavet refererer ikkje til eit tidspunkt og skapinga handlar heller ikkje om korleis den materielle verda vart til, men tvert imot om korleis Den høgste «overskugga» ei kvinne som så fødde ein førstefødd frelsar-son. Til alt overmål heitte denne kvinna Maria, som på hebraisk er Mirjam, og som nettopp tyder salt hav.
Nedlatande syn
Eit anna døme som Furuli trekker fram er historia om den sumeriske guden We-ila (intelligent vesen) som blei drept, og som gudinna Nintu brukte kjøttet og blodet fra for å skape menneska. Denne fortellinga er i mine auge ein bortimot fullkommen parallell til 1. Mos 2, der Gud let ein djup søvn (død) komme over sin son Adam for så å bruke hans kjøt og bein til å skape kvinna. Både den sumeriske og den jødiske teksten er her inne på eksistensens absolutt mest sentrale spørsmål: Korleis frelser Gud menneska og gjer dei til sine barn?
Det er Jesus og hans død på korset som er episenter for dette spørsmålet. Men alt frå dei første tekstane i både Bibelen og i dei babylonske skapingslegendene er dette det sentrale temaet.
I motsetning til Furuli sitt heller nedlatande syn på dei babyonske fortellingane, opplever eg at dei kan vere til stor hjelp for å komme nærare våre semittiske forfedre og ei betre tyding av Bibelens hebraiske tekst. Dei babylonske fortellingane kan hjelpe oss ut av vår altfor snevre og mekaniske lesing og gi oss innblikk i den rike og meir flytande biletverda som våre forfedre nytta seg av i formidlinga av den usynlege og abstrakte røynda.