Jeg er ikke kjendis i «kristen-Norge». Jeg har heller ikke et kjent etternavn. Ikke er jeg en influenser heller. Jeg har rett og slett ikke gjort meg kjent på verken den ene eller den andre måten. Men jeg har et enkelt budskap: Jeg blir i Den norske kirke.
Vårt Land «flommer over» av artikler om ulike kjente personer og deres problematiske forhold til Den norske kirke. Jeg har lyst til å rope ut: Jeg blir!
Jeg har ikke noen alvorlige innvendinger mot Den norske kirke, kirkens teologi, dens vei mot å åpne for kvinnelig prestetjeneste. Nå er det rom for skeive til å utføre tjeneste. Jeg har ikke noen innevendinger mot Den norske kirkes engasjement for klimaet eller for Palestina. Hurra, hurra, applaus, applaus. Jeg blir! Enda sterkere - jeg vil rope det ut!
Jeg omfavner alt
Det var daværende Norges Kristelige Ungdomsforbund, nå KFUK-KFUM Norge, som fikk meg til å bli en trofast kirkegjenger. På baksiden av det gamle, grå medlemskortet sto det «Søndag er kirkedag». Jaja, da var det vel bare å traske i vei til kirka, siden det sto på mitt medlemskort i Ten Sing.
Vi må rose, ikke klage
Dermed ble jeg glad i gudstjenesten. Jeg ble glad i liturgien, glad i de ulike liturgiske ledd som i løpet av livet treffer meg på ulike måter, glad i et tørt stykke brød og noen dråper vin, glad i et tent lys, glad i en klassiker fra kirkemusikken og salmene. Jeg gleder meg når noen ungdommer deltar, når noen barn løper og lager litt levende lyd. Jeg omfavner alt. Jeg blir!
Vi må rose, ikke klage
Hva som skjer framover er ikke kjent. En utfordring til oss trofaste kirkegjengere framover vil være å bidra mer av vår økonomiske overflod, øke vårt faste beløp i givertjenesten hvis vi ønsker Den norske kirke sitt nærvær i våre liv.
Og vi må delta på de gudstjenestene vi kan framover, heie på de frivillige og de ansatte. Vi må rose, ikke klage og kritisere så mye. Vi må sende en e-post til de ansatte med noen oppmuntrende ord og framsnakke Den norske kirke.
Dette må vi gjøre helt til den dagen ens liv blir rundet av med kanskje de samme ordene som ble sagt da en ble døpt inn i den samme kirken. «Lovet være Gud vår Herre». Fram til da: Jeg blir!
