Marie Foss er styremedlem i Norges unge katolikker. Hun har vært på besøk i Kraftverket menighet, som er en del av Den evangelisk lutherske frikirke.
En vanlig søndag for meg betyr å gå på messe klokka 11.00. Så da jeg ankom Kraftverket, for å gå på gudstjeneste en søndag klokka 17.00, var det veldig uvant.
Menigheten bruker Oslo Vestre Frikirke på Bislett som lokale, som har klassisk kirkearkitektur. I tillegg finnes det både kirkebenker, alter og et orgel bakerst i kirken. Så langt så det ganske likt ut som det jeg kjenner fra katolske kirker. Jeg ble møtt av en av menighetens pastorer og slo av en hyggelig prat.
Det første han gjorde da jeg sa jeg var katolikk, var å gi komplement til Den katolske kirke for dens mangfold. Når vi snakket litt rundt om menigheten og hva som er viktig for dem, poengterte han at det er viktig for Kraftverket at alle kan komme, selv om de ikke har noe særlig forhold til religion.
Så ble jeg oppfordret til å ta kaffe og kjeks fra et bord til høyre for inngangen, og kunne også benytte meg av det under gudstjenesten. Mens jeg skjenket kaffe i koppen så jeg rundt på menigheten som besto av flere jevnaldrende, unge par og noen barnefamilier. Det var ett eldre ektepar.
Gudstjeneste og kirkekaffe i ett
På grunn av varslet lyn og torden var det litt færre i kirken enn vanlig denne dagen. Det førte imidlertid til en hyggelig og intim stemning hvor jeg fikk fokusere nærmere på gudstjenestens oppbygging. Før gudstjenesten sto folk og pratet mens lovsangsbandet stemte ymse gitarer og basser. Det var nesten litt «jammestemning». Med en saksofon framme på scenen, og diverse toner som spraket fra høyttalerne, kunne jeg like gjerne vært på en jazzkonsert som i kirken.
Istedenfor en knelebenk i benkeraden min var det en liten hylle hvor jeg plasserte kaffen og notatboken min. Som katolikk var det interessant for meg at kaffekoppen hadde sin plass inne i kirkerommet, samt Gjende-kjeks og saft. Det var som en kombinasjon av gudstjeneste og kirkekaffe i ett.
Pastoren sa et par ord før vi startet, og takket alle som bidro i menigheten. Menighetens barn gikk så til søndagsskole. Salmen «O store Gud» (i en jazzversjon), var den første salmen som ble stemt i. Før har jeg bare hørt den med orgelbrus og korsang. Det var likevel fint, og det viste hvordan salmene kan tolkes gjennom moderne sjangre. Jeg likte spesielt saksofonen som hadde solo rett etter andre refreng.
Noe som overrasket meg, var at menigheten satt under lovsangen. Det var heller ikke klapping eller karismatiske utsagn som jeg har opplevd i andre frimenigheter. Det var en uventet likhet mellom salmesangen jeg er vant til og Kraftverkets band.
Jeg tror at om man skal bruke sanger med symbolikk om Jesu kjærlighet bør det være litt mer tydelig
«En hellig allmenn kirke»
Etter salmen var over, skulle alle reise seg og si trosbekjennelsen. Som pastoren sa «deler [vi denne trosbekjennelsen] med kirken og hele verden». Det føltes fint og kjent. I motsetning til prekenen, som bare holdes av presten i en katolsk menighet, hadde Kraftverket denne gangen invitert fire medlemmer av menigheten for å fortelle hva Gud har gjort i deres liv. Alle tok utgangspunkt i et selvvalgt bibelvers og reflekterte rundt det. Et av medlemmene delte sin opplevelse fra bedehusmiljøet med sitt store fokus på misjon og sammenlignet det med Kraftverkets fokus på individets møte med Gud.
Selv om talen ikke fortalte meg så mye om Jesu tilstedeværelse i hans liv, var det interessant å høre om motsetninger jeg ikke visste at fantes i protestantiske kirkesamfunn. Denne praksisen var ny for meg, men det var fint å kunne lytte til det personlige virket Gud har i menneskers liv.
Det var også uvant å se at lydnivået på musikken krever at foreldre tar øreklokker på barna sine. Det så derimot ut som at barna likte rytmen fra trommene, basert på at de hoppet til musikkens takt. Det eneste som ikke falt helt i god jord hos meg var når det etter mange fine salmer ble sunget «Lover, where do you live» av Highasakite og «Anything» av Adrienne Lenker, en populær låt på sosiale medier.
Jeg tror at om man skal bruke sanger med symbolikk om Jesu kjærlighet bør det være litt mer tydelig. Sanger som handler om menneskers kjærlighet til hverandre er vakkert, men lovsang burde reflektere Jesu person og hans kjærlighet.
En annerledes nattverd
Eukaristien, også kjent som nattverden, er det aller helligste og mest sentrale i katolsk tro. Det er hoved- og høydepunktet i enhver messe, hvor brød og vin virkelig blir Jesu legeme og blod. Vi bruker alltid Hostie/nattverdsbrød og vin (med alkohol). I Kraftverket bruker de vanlig skivet brød og vin (uten alkohol). Pastoren fremsa innstiftelsesordene, før han inviterte alle i salen til å motta Jesu legeme og blod, altså et åpent nattverdbord.
Han informerte også om at det var forbedere på de bakerste benkene i kirken. Nattverdsbrødet lå i små glassbegere, og de skulle også ta et tomt glass til vinen. De gikk så opp til pastorene som skjenket vinen i glassene.
Nattverdsliturgien inviterte til andektighet – bandet spilte vakkert under altergangen og man kunne tenne et lys. Ettersom jeg er katolikk, var dette det eneste i gudstjenestens løp jeg ikke deltok i. Jeg gikk likevel opp til globusen, tente et lys og ba for kristen enhet. Til slutt ba menigheten forbønn.
Det ble blant annet bedt om fred over samtlige konflikter og kriger i verden. De ba også for Frikirkens synodemøte som fant sted den helgen. Det var en fin utsendelse og en vakker avslutning.
Med en saksofon framme på scenen, og diverse toner som spraket fra høyttalerne, kunne jeg like gjerne vært på en jazzkonsert som i kirken
Flere likheter enn ventet
Etter å ha vært i Kraftverket, sitter jeg igjen med positiv opplevelse og føler jeg har fått sett andre måter å tilbe på. Mitt første inntrykk var at Kraftverket er en menighet hvor man kan få komme inn og være en del av fellesskapet. Det er en menighet som lar medlemmene sine forme gudstjenestens innhold og gir et mangfoldig uttrykk. Selv om det er moderne tolkninger av salmer, var de fleste fine å høre på.
Samtidig, grunnet min katolske bakgrunn, savnet jeg flere salmer som setter Gud i sentrum. Jeg fant likevel flere likheter enn jeg forventet, siden flere av de vanlige leddene i en messe var til stede. Mitt håp etter å ha skrevet denne artikkelen, er at økt gjensidig forståelse blant kristne kan styrke arbeidet for enhet i Kristus.
