For en tid tilbake la jeg ut på en viktig personlig reise. Det tok ikke lang tid å reise dit, bare to timer med tog fra Oslo. Også jeg da, som har vært i over hundre land. Men hvorfor var akkurat denne reisen så viktig for meg?
I juni i år var det 50 år siden jeg ble ferdig med min obligatoriske skolegang. Mye har skjedd mellom 1974 og 2024, på godt og vondt.
Vi elever så fram til å bli ferdig med skolegangen, som for mange fortonet seg som et traume. Slik var det i alle fall for meg. Slaveri var ordet vi elever brukte om skolesituasjonen. Å være elev på en spesialskole i 60-årene var ingen dans på roser. Vi bodde på internatet, og skolen lå rett ved siden av. Hunn skole ble mitt hjem i åtte år og vi var bare hjemme i feriene. Etter åtte års skolegang kunne jeg fortsatt ingenting.
---
Tormod Hilmen
- Etter en psykologisk test i barndommen ble Hilmen vurdert som «åndssvak». Han ble sendt til Hunn skole, en spesialskole med internat.
- Mot alle odds klarte Hilmen å fullføre videregående skole på kveldstid og har fullført høyere utdannelse i voksen alder.
- Det er 50 år siden han var ferdig ved Hunn skole, og i juni i år reiste han tilbake til skolen. I denne teksten skriver han om opplevelsen.
---
Folk ropte etter oss
Vi ble satt utenfor lokalmiljøet i Gjøvik og vi fikk et dårlig rykte blant byens øvrige ungdommer. Ikke skjønner jeg hvorfor. Da vi vandret rundt i gatene ropte folk skjellsord etter oss. Det var lite hyggelig å oppleve som barn og ungdom. På festdager som 17. mai og andre store feiringer ble vi holdt utenfor. På sånne dager måtte vi ikke synes i bybildet, men holde oss innenfor skoleporten.
Hunn skole flyttet i 1974 til nye lokaler og skiftet samtidig navn til Øverby offentlige skole. I juni 1974 var det avslutning i Festsalen. Da var det rosende ord om hvor heldige vi hadde vært som fikk gå på Hunn skole. På avslutningen var det 10 avgangselever samt noen lærere og ledelsen, men ingen foreldre. Det var rart å motta avgangsvitnemålet, et «vitnemål» som ikke kunne brukes til noe. Det var et verdiløst papir. Vi kunne ikke bruke det i jobbsøking eller for videre skolegang. Det var lett å føle bitterhet.
Fremtiden så heller mørk ut – uten karrieremuligheter. Jeg hadde de beste forutsetninger for å mislykkes i livet med alt, spesielt innen videre skolegang, yrkeskarriere og med det sosiale livet. Ingen etterspør spesialskoleelever. Det ble vi fortalt til det kjedsommelige. Til slutt trodde vi på det.
Fortiden forfulgte meg
Jeg følte i mange tiår både skam og mindreverdighet over å ha gått på Hunn skole. Mot alle odds klarte jeg ungdomsskolen og videregående. Etterpå søkte jeg på lærerhøgskolen og sosialhøgskolen og kom inn på begge studiene. Valget falt på sosialhøgskolen. Jeg trodde nå at alle dørene vil åpne seg for meg, men slik ble det ikke.
På sosialhøgskolen opplevde jeg fordommer: «Hvordan kan du ha klart å komme inn her med din spesialskolebakgrunn? Ingen har klart det tidligere.» Jeg måtte redegjøre for mine karakterer fra videregående. Det var ikke lett å søke jobb som ferdig utdannet sosionom heller. Fortiden forfulgte meg hele veien. I mange år følte jeg bitterhet og hat mot ledelsen og lærerne på Hunn skole. Jeg følte at de kunne gjort mer for oss.
Å forsone seg med fortiden
På denne reisen i 2024 skal jeg gå i korridorene på internatet der jeg kan gjenoppleve tiden min fra 1966–1974. Jeg håper å få se sovesalen, spisesalen og soverommet jeg hadde de siste årene. Jeg har ikke vært her siden jeg forlot internatet i 1974. Denne reisen skal stå i «forsoningens tegn». Jeg skal prøve å ikke føle bitterhet, hat, mindreverdighet eller skam. Nå har jeg muligheten for å legge dette bak meg.
Etter to timer ankommer jeg Gjøvik og min guide venter på meg. Denne guiden traff jeg på en av mine utenlandsturer og vi fant fort ut om felles opplevelser i fortiden. Han hadde vært musikklærer ved kulturskolen som holdt til i det gamle internatet på Hunn. Vi utfylte hverandre.
Internatet ligger vakkert til på toppen av Gjøvik omtrent to kilometer fra sentrum. Internatet møter meg med sin stolthet og mektighet slik det alltid har framstått. Fasaden var blitt veldig slitt, men har nå fått en grundig oppgradering.
Å møte alle igjen
I hele 2. etasje holdt alle gutta til. Vi var delt inn i to grupper med en lang korridor, bare adskilt med en hall på midten. Rett innenfor hallen var min sovesal de første årene. Vi kunne være opptil 26 gutter på samme rom. Senere ble dette et oppholdsrom. For meg var nok dette det jeg så mest fram til å se. Dette var mitt første møte med et langt institusjonsliv som barn.
Oppholdet fortonet seg som lite stimulerende. Her vanket det ingen innslag av verken ros eller klemmer
I dag står rommet tomt. Til høyre for hallen ligger det som ble «min korridor» resten av oppholdet. Her var det seksten personer fordelt på fire rom. Vi hadde felles stellerom med seks vaskeservanter. Her stelte vi oss før vi la oss. Slik var det også i den andre enden av korridoren der de andre gutta bodde. Det var rart å gå inn på alle soverommene og «møte igjen» alle elevene. Mange av de er borte nå.
Fra hallen, midt mellom begge korridorene, holdt en ansatt til. Vedkommende var streng og mektig, som alle var redde for. Denne ansatte gikk alltid med et stramt blikk. Ingen turte å opponere mot vedkommende. Det var godt å besøke rommet til denne ansatte igjen. Her fikk jeg skjenn for dårlig oppførsel på søndagsskolen. Heldigvis tok fritidslederen meg i forsvar den gang.
Å bli ønsket velkommen
Spisesalen var for meg et hyggelig gjensyn. Her spiste vi tre måltider daglig gjennom åtte år. Det ville være rart om dette ikke betydde noe for meg. Her var vi alle sammen samlet, men under oppsyn. Mitt første møte med matsalen husket jeg godt: Da kom fritidslederen bort til meg og ønsket meg velkommen som ny elev. Dette glemmer jeg aldri. Gjennom hele oppholdet betydde han veldig mye for veldig mange. Uten han hadde oppholdet vært grusomt.
For å kunne overleve i et så fattig miljø, måtte jeg ha små og store hemmelige drømmer. Dette ble redningen for meg
På mange måter var vi heldige som gikk på Hunn skole, tross alt. Her fantes det ingen rom for avstraffelse for dårlig oppførsel. Det er gitt ut mange bøker fra tidligere spesialskoleelever. Mange av disse bøkene er rystende lesning. For mange tidligere spesialskoleelever hørte vold og fysisk avstraffelse nærmest med som en del av deres hverdag. Der har jeg vært heldig.
Ingen mindreverdighet
Mens jeg gikk rundt på internatet hadde jeg ingen store følelsesmessige reaksjoner, men under omvisningen dukker det opp noen urovekkende tanker. Oppholdet fortonet seg som lite stimulerende. Her vanket det ingen innslag av verken ros eller klemmer. For å kunne overleve i et så fattig miljø, måtte jeg ha små og store hemmelige drømmer. Dette ble redningen for meg.
Jeg gikk rakrygget, med hevet hode og det føltes godt
Jeg har bearbeidet traumene etter oppholdet på Hunn skole gjennom terapi. Det tok meg nesten femti år å bli fri. Jeg kan ikke anbefale denne skoleformen som god oppvekst for barn og unge. Vi manglet det meste på Hunn skole. De mest grunnleggende behovene ble ikke dekket. Slikt setter varige spor etter seg.
Men én ting lærte jeg: Jeg klarte å gå gjennom korridorene på Hunn skole og i gatene på Gjøvik uten å føle skam eller mindreverdighet. Jeg gikk rakrygget, med hevet hode og det føltes godt. Jeg bestod prøven.
Vårt Land har vært i kontakt med Gjøvik kommune, som viser til deres kommentar i forbindelse med et tidligere innlegg av Tormod Hilmen: Vårt Land har presentert Gjøvik kommune for noen av de alvorlige opplevelsene Tormod Hilmen beskriver fra Hunn skole. Kjetil Ulset, prosjektleder og rådgiver i oppvekstsektoren i Gjøvik kommune, sier på vegne av skoleeier at det Hilmen forteller, er uakseptabelt og en av flere skampletter i vårt samfunn. Ulset understreker at han er glad for at tida med spesialskoler er over, og at den type segregering er uønsket og ikke del av skolehverdagen i dag, og at det er noe også lovverket er tydelig på.
