Unge Høyres leder Ola Svenneby fronter i torsdagens Vårt Land noen drastiske, men viktige forslag for framtida til Den norske kirke. Jeg mener det er gode grunner for Den norske kirke til å se positivt på flere av ideene.
Det viktigste er at dagens ordning ikke er bærekraftig, hverken for kirken økonomisk eller for Stortinget som bærer budsjettansvaret. Den nye trossamfunnsloven av 2020 innbar et kompromiss. Jeg støttet det kompromisset da, primært i frykt for hva det ville si for medlemsutviklingen i Den norske kirke hvis det ble en besparelse knytta til å melde seg ut av kirken.
Se til Sverige og Danmark
Tidligere i vår fikk jeg være med på en studietur til våre to søsterkirker i Sverige og Danmark. Begge har en form for kirkeskatt, innkrevet over skatteseddelen, men like fullt knytta til medlemskap. Det var to ting som var slående:
- Medlemsandelen i begge land har på ingen måte sunket så mye som man kunne frykte. I Sverige er rett over 52 prosent av befolkningen medlemmer i 2023, i Danmark over 71 prosent perfi 1. januar 2024. I Norge ligger vi cirka midt imellom med over 62 prosent ved utgangen av 2023.
- Det andre er at begge våre to søsterkirker er vesentlig mindre presset økonomisk enn Den norske kirke. I begge land er det lokale, folkevalgte kirkelige organer som fastsetter skattenivået. (Sverige «kyrkofullmäktige», Danmark, «provstiutdvalget»). Dette gir lokale variasjoner.
I Danmark var snittet i år 2020 0,87 prosent, laveste 0,4 og høyeste 1,3. I Sverige er snittet på skattenivået 1,23. Det høyeste er på 1,85 og det laveste på 0,67 prosent. Dette innebærer at de lokale folkevalgte blir ansvarlige både for å synliggjøre hva pengene går til og at medlemmene opplever at de får «valuta for pengene». Til gjengjeld har de mulighet til å ta inn det som trengs og det koster å drive kirke.
Ikke bærekraftig i Norge
Prinsipielt er det det samme som skjer i Norge, med unntak av at det er kommunestyrer og Stortinget som bestemmer satsene og bevilger beløpene. Av hensyn til likebehandling av alle trossamfunn vil enhver bevilling til Den norske kirke også føre til tilsvarende beløp til andre tros- og livssynssamfunn. Dette er ikke bærekraftig på sikt, slik en rekke politiske partier har påpekt det siste året.
Erfaringene fra våre naboland gir grunn til å tro at økonomiske insentiver i liten grad påvirker medlemsutviklingen
Jeg vil ta til orde for at Den norske kirke arbeider for en endring til en medlemsavgift over skatteseddelen, etter modell fra våre naboland. Det vil kunne gi Den norske kirke økonomisk handlingsrom til å være en relevant og offensiv folkekirke også i framtida, eller i verste fall, en forståelig begrunnelse for å gjøre nødvendige kutt hvis medlemstallet går drastisk ned.
Påvirker ikke medlemstallet
Erfaringene fra våre naboland gir grunn til å tro at økonomiske insentiver i liten grad påvirker medlemsutviklingen. Medlemsundersøkelsen i Den norske kirke viser at medlemmene er glade for at kirka er der når de trenger den, og at kirkebyggene er viktige identitets- og bærere av historie i lokalsamfunnene.
Det vil også føre til at de faktiske kostnadene ved å være medlem i andre tros- og livssynssamfunn blir synliggjort, og til forskjell fra dagens forvirrende kommunikasjon der enkelte reklamerer med gratis medlemskap.
Et siste moment er at det også vil gjøre lokale og nasjonale myndigheter fri til å inngå samarbeid med Den norske kirke og betale for «tjenestene», både som forvalter av kulturarv, som viktig bidragsyter ved beredskap i kriser og ved ulykker, bidragsyter til undervisning i skolen og som verdibærer i samfunnet, uten at dette vil innebære forskjellsbehandling og brudd på trosfriheten.
