Debatten om trosbekjennelsens innhold og kirkens kommunikasjon av denne er ikke bare teologisk interessant, men også av stor betydning for kirkens medlemmer. Det er fint at teologer, biskoper og akademikere har et nyansert syn på trosbekjennelsens innhold. Men for mange vanlige kirkegjengere forsvinner disse nyansene i praksis.
Oppleves som en forpliktelse
Når menigheten leser trosbekjennelsen, oppfattes det ofte som en forpliktelse til å stå bak hvert ledd i bekjennelsen. Mange opplever opplesningen som essensen av hva det vil si å være kristen, og det kan føles som om man blir bedt om å legge fornuften igjen utenfor kirken. Man vil kanskje rasjonalisere de vanskelige tingene på denne måten: Hvis Gud kan vekke Jesus fra de døde, hvorfor skulle det være vanskeligere å få til en jomfrufødsel? For mange kirkegående kristne er trosbekjennelsen en totalpakke de opplever å måtte tro på for å være en del av fellesskapet.
Derfor er det ikke overraskende at Gunnar Bodahl-Johansen utfordrer kirken om helvete og fortapelse. Kirkens kommunikasjon rundt disse temaene har vært utforskende og til tider uklar, spesielt i lys av debatten om universalisme tidligere i år.
Et pedagogisk problem
De som utarbeidet trosbekjennelsen oppfattet den som en stadfesting av fakta. Men hvor mange teologer i dag tror virkelig på jomfrufødselen eller Jesu nedstigning til dødsriket? I antikken var dette selvfølgelige tanker, fundamentert i datidens virkelighetsoppfatning og med paralleller i antikkens øvrige litteratur. Men i dag er de langt fra vår forståelse av hvordan verden henger sammen.
En åpen og ærlig samtale om hva trosbekjennelsen betyr i dagens kontekst er nødvendig
Dette peker på et alvorlig pedagogisk problem i kirken. Menighetsmedlemmene oppfatter trosbekjennelsen bokstavelig, og noen forlater kirken fordi de ikke kan stå inne for alle leddene i den. De som utarbeider liturgien i Den norske kirke virker å være svært konservative, og det ser ut til at de bryr seg lite om hva kirkegjengerne faktisk forstår av gudstjenestens innhold, sett fra en pedagogs perspektiv.
Kirken må erkjenne at det er et gap mellom teologenes nyanserte forståelse og menighetenes bokstavelige oppfattelse. Dette gapet må tettes. En åpen og ærlig samtale om hva trosbekjennelsen betyr i dagens kontekst er nødvendig. Og dersom den fortsatt skal brukes i gudstjenestene, bør presten innlede med ord som forklarer hvorfor man leser trosbekjennelsen og hvordan man forstår det teologiske innholdet i dag.
En kirkes lederskap bør ikke bare bekrefte trosbekjennelsens ledd som teologiske dogmer, men også forklare hvordan disse kan forstås i lys av moderne virkelighetsoppfatninger. Først da kan vi skape en kirke som både holder fast ved sin tradisjon og er relevant for dagens medlemmer.