«'Woke’ er ut og ‘tradwives’ er inn. Og det er avslørende hvor digg jeg faktisk synes det er», skriver Maria Lam i sitt innlegg i VL 14.06.
I følge Store norske leksikon er woke en betegnelse på kritisk årvåkenhet og motstand, særlig mot rasisme og diskriminering av minoriteter. Ved første øyekast virker dette å være i tråd med noe Jesus kunne stått inne for, maktkritisk som han var. Jeg tror ikke at Maria Lam mener det er digg at «Jesus er ut», men at hun opplever at ytringsklimaet kan føles trangt for de som har kristenkonservative verdier.
Flere opplever at woke ikke bare har blitt en slitsom og påtrengende bevegelse, men en skadelig ideologi som bør bekjempes. Som Floridas guvernør Ron de Santis har sagt: «we will fight the woke in education, we will fight the woke in the businesses, we will never, ever surrender to the woke mob» (Americast, BBC). Kampen mot en «woke mob» innebærer blant annet «eliminering av et inkluderende språk i alle institusjoner».
Muligheten til å velge
Er det eliminering av et inkluderende språk Mari Lam synes er digg? Jeg tror ikke det. Hva er da så digg med å si «jeg har en konservativ holdning til kjønn» og «jeg skal være hjemme med masse barn noen år»? Jeg tror det er den reelle valgfriheten vi faktisk har som gjør det digg å si rett ut hva man står for.
Går vi tilbake i tid kunne utsagnet «jeg skal være hjemme med masse barn» uttrykt resignasjon mer enn et håp for fremtiden. I andre deler av verden utrykker utsagnet eneste valgmulighet. Og utsagnet «jeg har et konservativt syn på kjønn», gir ikke særlig mening, fordi det er det eneste synet tilgjengelig.
Valgfrihet forutsetter paradoksalt nok et sekulært og mangfoldig samfunn
Poenget er ikke at det er feil å ønske seg et liv der man er hjemme med masse barn i noen år. Eller ha et konservativt syn på kjønn. Men for å fritt kunne stå inne for det, forutsetter det at du faktisk har muligheten til å velge. Som igjen forutsetter muligheten til å ombestemme seg. Valgfrihet forutsetter altså paradoksalt nok et sekulært og mangfoldig samfunn. Og en velferdsstat.
Velferdsstaten
Når man velger noe for seg selv, velger man også implisitt på vegne av andre. Forbud mot inkluderende språk, betyr begrensning av språket for andre. Og hva ligger implisitt i valget Maria Lam sier hun vil ta?
Gitt hennes kristenkonservative ståsted, antar jeg at hun ser for seg et liv med en mannlig ektefelle, ikke et liv som alenemor. Jeg antar også at hun ser for seg at faren til barna skal ha en jobb og ikke at de skal være hjemmeværende begge samtidig i noen år. Gitt at det koster en god del penger å ha barn, så kan det se ut til at faren til barna må oppfylle noen kriterier.
- Han bør ha høy nok inntekt over lenger tid til å kunne brødfø en familie på mer enn fire.
- Han må ikke selv ha et ønske om å være hjemme med barna, annet enn i pappaperm, helger og ferier.
- Han bør ikke forstå «konservativt syn på kjønn» dit hen at han skal kontrollere og regjere over sin ektefelle.
- Han bør ikke under noen omstendighet bli ufør eller helt fraværende før alle barna er store nok.
Å plutselig stå alene med ansvar for masse barn uten å ha vært yrkesaktiv i flere år, byr på ekstra utfordringer. Og da må man kanskje justere litt på det ene og andre synet på kjønn. Vanskelig å vite.
I Norge er vi så heldige at det er plass til mange ulike ytringer, livssyn og verdier. Vi har fortsatt en velferdsstat som gjør at de aller fleste har helt reelle valgmuligheter hvis livet ikke bli som man hadde planlagt eller håpet på. Trygghet og valgfrihet er digg.
