Kommentaren til Erstad kan gå inn i serien «Hvorfor går det så dårlig med KrF?». Mange har meninger om dette, ofte med forslag til ny strategi som skal løse problemet.
Jeg vil heller snu spørsmålet: «Hvordan har det vært mulig at KrF har gjort det så bra så lenge? KrF har rekruttert verdibevisste velgere og tillitsvalgte fra ulike landsdeler og et utall kirkelige miljøer med et hav av avstand i kultur, teologi og tenkning. Et lite søk i Vårt Lands historiske arkiv om konfliktene i norsk kirkeliv burde være nok til å se at dette har vært klokskap og politisk lederskap av ypperste klasse.
Kjedelig, men klokt
En viktig faktor har vært å skjelne mellom menighet og parti, mellom teologi og politikk og dermed bygge en uenighetskultur. Men den virkelige hemmeligheten bak suksessen er enkel: KrF har vært samlende. Derfor kommer KrF aldri til å stille seg i ytterpunktene av debattene i viktige verdispørsmål. Uansett hvor mye det ropes om ny strategi: KrF blir aldri en aktør i kulturkrigen. Vi er og blir moderate. Vi er og blir partiet for de som beholder en av demokratiets viktigste egenskaper: Å ha to tanker i hodet på en gang. Litt kjedelig, men alltid klokt.
Uansett vil vi alltid være en slags verdimessig ytterfløy, målt i forhold til andre partier – konservative i verdispørsmål, men samtidig radikale i spørsmål om rettferdighet og likeverd. Likevel, alle som forstår mediedynamikkens brutale spill ser at Erstad har et poeng. «Problemet har vore at partiet har verka ukomfortable med å stå i ubehagelige debatter og ha standpunkt som er kontroversielle», skriver Erstad og hevder at KrF-erne er «for skikkelige og reielege til å ta slike rå og strategiske grep”» KrF mangler skamløsheten til FrP, hevder han.
Erstad har noen poeng
Jeg gir Erstad delvis rett. For vi har uten tvil gitt fra oss muligheter gjennom mange år når kjønn, livsrett og sorteringssamfunn og samfunnets verdigrunnlag har preget dagsorden. I tillegg har et verdiorientert parti mye mer å bidra med i miljøpolitikken i en tid med materiell rikdom og nedbygging av natur.
En viktig faktor har vært å skjelne mellom menighet og parti, mellom teologi og politikk og dermed bygge en uenighetskultur
Erstad utfordrer oss på vår evne til å ha kontroversielle standpunkt. Det er en utfordring vi bør ta imot. Imidlertid er det altfor mange som setter likhetstegn mellom kontroversiell og ytterliggående. Det er fullt mulig å være tydelig og kontroversiell, uten å bli ytterliggående.
KrF har manglet stolthet
I motsetning til Erstad tror jeg likevel ikke løsningen er nye strategiske grep. Og skamløshet trenger vi ikke mer av i den offentlige debatten. Problemet har vært et annet.
Vi kommer ikke fremover av å skifte retning
KrF har manglet stolthet.
Lenge var fornyelse et slags trylleord som skulle løfte partiet til nye høyder. Kravet om fornyelse var gjerne ledsaget av forslag om å kvitte oss med de fleste kontroversielle punktene i programmet. KrF må alltid være i utvikling, og tilpasse seg nye tider og nye behov. Men hvis ropet om fornyelse bunner i et kompleks der man ikke er stolt over partiets program og profil, vil man heller aldri virke overbevisende på velgerne.
Vi kommer ikke fremover av å skifte retning. Vanligvis kommer man fortere frem om man verken ser seg til høyre eller venstre. Og raske skritt utføres best med rak rygg.
