I en tid med voksende antisemittisme kom en motstemme fra et kirkelig utvalg. Den 5.april presenterte de utredningen «Den norske kirke i møte med jødedom og jøder». I denne kommentaren begrenser jeg meg til utredningens oppgjør med antisemittiske og antijødiske holdninger i vår kirke og det positive vendepunktet som signaliseres i møte med jøder i vårt land og synagogens folk.
Arven fra Eidsvoll
I 1814 kom «jødeparagrafen» inn i Grunnloven, og jøder ble nektet adgang til Norge. Det som bør overraske oss, er at jøder da fikk borgerrett i Danmark, mens antijødisk argumentasjon ble gitt for paragrafen på Eidsvoll. Om Henrik Wergeland bidro til at den ble fjernet i 1851, forsvant ikke de antijødiske holdningene, men gjorde seg gjeldende i kirkelige kretser frem til Holocaust og årene etter.
Med uttalelsen «Kirkens forhold til jødene under okkupasjonen 1940-1945» tok Bispemøtet i 2012 selvkritikk på kirkens vegne for unnfallenhet overfor norske jøder, og for at «Hebreerbrevet» kom for sent til å forhindre deportasjonen med skipet Donau 26.november i 1942. Jeg var selv med i Bispekollegiet i 2012 og må gi utvalget rett i at uttalelsen ikke var tydelig på «hvor utbredt de antijødiske holdningene var i Den norske kirke i mellomkrigstiden», og at «det aldri ble tatt et oppgjør med kirkelig antisemittisme etter krigen».
I 1814 kom «jødeparagrafen» inn i Grunnloven, og jøder ble nektet adgang til Norge. Det som bør overraske oss, er at jøder da fikk borgerrett i Danmark, mens antijødisk argumentasjon ble gitt for paragrafen på Eidsvoll
Erstatningsteologi
Den kirkelige arven bak disse holdningene kalles gjerne erstatningsteologi. Forestillingen om at kirken har erstattet det jødiske folk i frelsens historie, går langt tilbake og satte sitt preg på autoriteter som blant andre Augustin og Martin Luther. Utvalget viser hvordan denne teologiske tradisjon har gjort og fortsatt gjør seg gjeldende i vår kirke.
En hyppigere variant å fremstille jødene som Jesu motstandere og jødedom og kristendom som motsetninger
Mest radikal er anklagen mot jødene som kollektivt ansvarlige for korsfestelsen av Jesus, og at de er under Guds forbannelse. Den førte til pogromer mot jøder i høymiddelalderen og i Øst-Europa helt frem til forrige århundre. I dag er det i vårt land sjelden denne anklagen gjentas. Hos oss er en hyppigere variant å fremstille jødene som Jesu motstandere og jødedom og kristendom som motsetninger, eller å usynliggjøre det jødiske folk i forkynnelsen.
Kontrast eller usynliggjøring
Denne observasjon bekreftes av undersøkelser utvalget tok initiativ til. Fire fagfolk har gjennomgått trosopplæringsmateriell, forkynnelse, salmer og liturgier. I forkynnelse og undervisning går man gjerne direkte fra skapelse og syndefall til Jesu komme, kirkens tilblivelse og håpet om en ny himmel og en ny jord. Det jødiske folk blir usynliggjort, og i den grad de omtales, skjer det som kontrast til Jesus og hans etterfølgere.
Utvalget peker på at denne usynliggjøring og kontrastmodell har gjort vår tradisjon lite motstandsdyktig mot antijødiske og antisemittiske strømninger. «Det gjenstår et omfattende arbeid med å identifisere og konfrontere erstatningsteologiske motiver, karikerende beskrivelser og usynliggjøring av jødisk tradisjon i ulike praksiser i Den norske kirke – særlig i forbindelse med forkynnelse, undervisning og bibelformidling.»
Kontinuitet
I sitt oppgjør med erstatningsteologien legger utvalget ny vekt på kontinuiteten mellom den bibelsk-jødiske tradisjon og kirkens tro og praksis. Jesus og den tidlige Jesus-bevegelsen var en integrert del av det jødiske folk. De videreførte en bibelsk og jødisk arv med håp for både det jødiske folk og folkeslagene, og kontroversene med fariseere og skriftlærde var del av en indre-jødisk diskusjon.
Den jødiske forfatter Shalom Ben-Chorin skriver om jøder og kristne: «Jesu tro forener oss, troen på Jesus skiller oss.» Det siste, at troen på Jesus setter et skille, er neppe overraskende. Men det at «Jesu tro» forener oss, bør være en øye-åpner. Ben-Chorin henviser til Bergprekenen og bønnen Jesus lærte sine disipler, Vår Far i himmelen. Det er en jødisk bønn fra begynnelse til slutt.
Et senere brudd
I dag betoner bibelforskere og historikere at skillet mellom kirken og synagogens folk var en lengre prosess enn tidligere antatt. Talmud-forskeren Daniel Boyarin hevder at jøder og kristne stod i vedvarende kontakt med hverandre helt til keiser Konstantins tid (306-337). Det gjør det feil å lese det senere skillet inn i evangeliene og utfordrer oss til å gjenoppdage kontinuiteten. Samtidig må vi spørre hva skillet etter Konstantin betyr for kirkens relasjon til jødene både historisk og i dag?
Kirkemøtet i Nikea i år 325 markerte distanse til jødisk tradisjon og det jødiske folk fordi de hadde korsfestet Kristus, og det fortsatte med pogromer i middelalderen og frem til forrige århundre. I dette lys kan det neppe forundre at jøder har hatt vansker med å se Jesu navn som noe godt og positivt. Intet har rystet min kristne identitet som kirkens historiske svik mot det jødiske folk i Jesu navn.
Jesus og hans eget folk
Både jødiske og kristne teologer har stilt spørsmålet: «Hvor var Gud da Holocaust fant sted?» Burde vi ikke også spørre: Hvor var Jesus da grupper av kristne angrep jøder i Jesu navn? Utvalget henviser til den messiansk-jødiske teologen Mark Kinzer som tar utgangspunkt i bekjennelsen at Jesus er Israels Messias. Han snur spørsmålet «Har jødene som forkastet Jesus som Messias, forlatt ham for alltid?» og spør: «Har Jesus, jødenes konge, noen gang forlatt dem?»
Mens andre kirker kan tale om en dynamisk relasjon eller distinkt tilknytning, er utredningens stikkord åpenhet, og den beskriver kirkens relasjon til synagogen som porøs
Kinzer tar forholdet mellom kristne og jøder til et dypere plan enn det som har vært og er vanlig. Han retter søkelyset på Jesu forhold til sitt eget folk, ikke bare for to tusen år siden, men gjennom historien og i dag. I vår tro på Jesus og vårt forhold til hans eget folk kan vi ikke hoppe over historien. En ny forankring i kristologien fortjener å utdypes med tanke på vår tilknytning til folket i vår kirkeforståelse og fremtidshåp.
Åpenhet – en porøs relasjon
Mens andre kirker kan tale om en dynamisk relasjon eller distinkt tilknytning, er utredningens stikkord åpenhet, og den beskriver kirkens relasjon til synagogen som porøs. Det innebærer samtidig at den avviser en statisk forståelse av kristendom og jødedom som motpoler og for alltid gitte størrelser.
Utvalget anbefaler derfor at en arbeider videre med en bekreftelses-modell – at folket fortsatt er Guds folk og under hans løfter, og en utvidelsesmodell – at Guds folk etter Jesu gjerning blir et fellesskap av jøder og ikke-jøder. I denne anbefaling leser jeg en erkjennelse av at disse to modellene ikke utelukker, men utfyller hverandre.
Messias-forventning
Åpenhet innebærer at vi som kristne verdsetter synagogens tro, tradisjoner og praksis på deres egne premisser. Synagogen har samtidig utviklet videre den tradisjon Jesus levde i og med. Det kan vi gjenkjenne i synagogens gudstjenesteliv og bønnebok (Siddur) og åpner et rom for å utforske både det vi har felles, og det som skiller.
I middelalderens disputaser mellom jødiske lærde og kristne teologer, kunne kirkens representanter bli svar skyldig. Rabbinere pekte på at Messias skulle bringe fred blant folkene (Jes.2; Mika 4), men det hadde jo ikke skjedd med Jesu komme. I dag må vi spørre om kirkens tro på Jesu gjenkomst og den jødiske Messias-forventning har mer til felles enn vi har vært villige til å erkjenne?
Misjon og messianske jøder
Det er til å forstå at jøder avviser såkalt «jødemisjon» med dens historie tilbake til dominikanernes virke i middelalderen. Da måtte jøder som konverterte, frasi seg sin tilknytning til Israels folk i tro og praksis. En slik «jødemisjon» må vi i dag ta avstand fra, slik den katolske kirke har gjort etter Annet Vatikankonsil. Når vi i dag ønsker å dele evangeliet om Jesus som Messias må denne historien tas på alvor. Det innebærer en tilnærming som bekrefter at «Gud angrer ikke sine løfter og sitt kall til folket», og samtidig kan peke på Jesus som Israels Messias og folkeslagenes frelser.
Med små spirer for et par hundre år siden har det i senere tiår vokst frem en bevegelse av Jesus-troende jøder som insisterer på at de fortsatt er jøder og oppretteholder jødiske praksiser slik den tidlige Jesus-bevegelsen gjorde. Utvalget peker på at denne bevegelsen hører med i en åpen relasjon til det jødiske folk, og at det viktigste bidrag kirken kan gi til en evangelisk tjeneste blant jøder er å støtte denne bevegelsen og utvikle fellesskap og samspill med dem.
Midtøsten og kirkens relasjoner
I senere tiår har vår kirke styrket sitt samarbeid med den lutherske kirke i Det hellige land. Utredningen betoner at et engasjement for palestinerne og deres rettigheter ikke står i motsetning til oppgjøret med antijødiske holdninger. Samtidig nøyer ikke utvalget seg med å si at Israels-kritikk ikke er antisemittisme, men påpeker hvordan den slår ut i antisemittisme når den «aktiverer antijødiske stereotypier som stigmatiserer jødene som ‘jøder’», og når «jøder gjøres kollektivt ansvarlige for Israels (negative) handlinger».
Siden 2016 har samtalegruppen mellom Mellomkirkelig råd og Det Mosaiske Trossamfund vært lagt på is. Når jeg leser utredningen, opplever jeg at utvalget har lyttet til rabbiner Joav Melchiors innsigelser mot noen uttalelser fra kirkelige ledere og enkelte markeringer under Kirkeuka for fred i Palestina og Israel. Utvalget maner til årvåkenhet i bruken av bibelske referanser, symboler og historiske sammenligninger i kritikken av israelsk politikk slik at de ikke bidrar til å aktivere antisemittiske motiver og holdninger. Mitt håp er at utredningens nøkterne drøfting av disse sensitive spørsmålene kan bidra til fornyelse i dialogen med Det Mosaiske Trossamfund.
Sionisme og kristensionisme
Et særtrekk ved den norske utredningen er dens drøfting av fenomenet «kristensionisme». I en uttalelse i 2020 tok Bispemøtet avstand fra en apokalyptisk endetidsforventning som støtter israelsk ekspansjonspolitikk uten hensyn til den palestinske befolkning. I dette endetidsskjemaet ligger også en forventning om et nytt Harmageddon som igjen vil påføre det jødiske folk store lidelser.
Vi er preget av en arv som både krever et oppgjør med kirkens triumfalisme og en ydmyk tilnærming til synagogens trosarv og praksis
Utvalget stiller seg bak denne kritikken, men kritiserer samtidig Bispemøtet for å være unyansert. Nevnte kristensionisme er et randfenomen i vår kirke, og bevegelsen er mangfoldig. Det pekes på at kristne kan være sionister uten å adoptere spesifikke endetidsskjemaer, men støtter Israel som demokratisk stat og folkets ve og vel i landet. Utvalget bekrefter også at kristne kan se det jødiske folks liv i deres fedres land i lys av bibelske løfter, men betoner at staten Israel som politisk størrelse og dens handlinger må vurderes med basis i universelle menneskeretter og internasjonal lov.
Vendepunkt på veien videre
Utredningen er utarbeidet av de fremste eksperter i vår kirke. Underveis har den mottatt innspill fra andre fagfolk og fra synagogene i Oslo og Trondheim. Det at utvalget har gitt oss en så omfattende og samlende utredning, er en bragd. Den er balansert uten å bli vag, tydelig uten å bli enøyd.
Med denne utredningen rettes søkelys på et spørsmål som alt for ofte oversees: Hvem er vi som kirke, og hvilken bagasje bærer vi med oss i vårt møte med jøder og jødedom? Vi er preget av en arv som både krever et oppgjør med kirkens triumfalisme og en ydmyk tilnærming til synagogens trosarv og praksis.
Den umiddelbare respons fra representanter for Det Mosaiske Trossamfund da utredningen ble presentert, var positiv og bekreftende. Nå skal Bispemøtet og Mellomkirkelig råd behandle den og følge opp dens mange forslag. Det er mitt håp at disse organer vil ta på alvor det oppgjør og den nyorientering utvalget har foretatt. Da vil utredningen kunne bli et faktisk vendepunkt for vår kirke i møte med jøder og jødedom.
