«Den norske kirke trenger en ny tilnærming til jøder og jødedom.»
Slik summerer utvalget som i tre år har kartlagt Den norske kirkes forhold til jøder og jødedom sitt arbeid.
Ifølge utvalget er det fortsatt slik at jøder og jødedom blir karikert i kirkelig forkynnelse. Den norske kirke har ikke vært tydelig nok i å ta et oppgjør med mellomkrigstidens antisemittisme. Og kirkens ansatte og medlemmer vet for lite om både om kirkens jødiske og antijødiske arv.
Det var i juni 2021 at Bispemøtet og Mellomkirkelig råd nedsatte et utvalg bestående av 13 personer, som skulle komme med teologiske og praktiske perspektiver på Den norske kirkes relasjon til jødedom og jøder i dag. Rapporten ble overlevert til preses Olav Fykse Tveit og leder i Mellomkirkelig råd Kristine Sandmæl på Kirkens hus fredag morgen.
– Til dels radikalt
– Det ser ut som et solid stykke arbeid som gir et godt og konkret utgangspunkt for videre arbeid, sier Kristine Sandmæl, som er leder for Mellomkirkelig råd.
– Vil du si rapporten kommer med sterk kritikk?
– Jeg vil ikke kalle det kritikk, men et kritisk blikk på Den norske kirkes teologi og tradisjoner både historisk og i vår tid. Jeg tror at et selvkritisk blikk er sunt, særlig for en majoritetskirke i et livssynsåpent samfunn. Denne rapporten kan gi oss mulighet til å gjøre oss oppmerksomme på egne blindsoner.
Utvalget har blitt ledet av Endre Fyllingsnes, sokneprest i Fredrikstad domkirke, og har blant annet bestått av Herborg Oline Finnset, Håkon Harket, Jan-Olav Henriksen, Jostein Ådna, Merete Thomassen og Oskar Skarsaune. I sin rapport skriver de at de ikke alltid har vært enige, men at hele utvalget stiller seg bak utredningen og anbefalingene den kommer med.
Rapporten er på over 300 sider. Gunnar Haaland, som er professor i teologi ved NLA Høgskolen, er glad for at den framstår så grundig.
– Rapporten virker veldig solid og omfattende. Jeg har hatt Svenska kyrkans dokument på 50 sider som forbilde, men dette er spennende. Jeg vil si at det er til dels radikalt, sier Gunnar Haaland, som tidligere har kritisert hvordan enkelte representanter for Den norske kirke har ordlagt seg i saker som omhandler jøder.
Antisemittismens historie
Innledningsvis tar utredningen for seg antisemittismens historie i Europa, historien om forholdet mellom Den norske kirke og jøder i Norge.
«Kirken har en lang og mørk historie i møte med jøder og jødedom. I mange århundrer, frem til Holocaust, har antisemittisme vært en av kristendommens sentrale, identitetsskapende ytringsformer. Dette har ikke bare bidratt til at annengjøring, fordommer og hat mot jøder har fått prege kirkens teologi og praksis. Det har også bidratt til utbredelsen og legitimeringen av det europeiske jødehatet. Det innebærer at kirker i dag bærer et stort ansvar for å forebygge, identifisere og bekjempe antisemittiske holdninger og handlinger i samfunnet så vel som i kirkenes egne praksiser», står det i rapporten.
Etter terrorangrepet 7. oktober og de påfølgende krigshandlingene på Gaza, har diskusjonen om hvilke ytringer som er legitim kritikk av staten Israel og hva som er antisemittiske ytringer blusset opp. Utvalget skriver at dette kun kan ses «ved en analyse av det enkelte tilfelle. Det springende punktet er om de aktiverer antijødiske stereotypier».
Kirker i dag bærer et stort ansvar for å forebygge, identifisere og bekjempe antisemittiske holdninger og handlinger i samfunnet så vel som i kirkenes egne praksiser
— Utvalgets rapport
Historien om Den norske kirkes forhold til jøder
På 1930-tallet var antisemittismen økende i Europa og i Norge. I sin rapport skriver utvalget at det er påfallende at ikke Bispemøtet i Den norske kirke «foretok seg noe» i møte med antijødisk propaganda fra Tyskland, fra partiet NS i Norge, eller fra norske aviser, prester eller teologer:
«Bispemøtet synes å ha vært ganske likegyldig overfor den økende antisemittismen i mellomkrigstiden og engasjerte seg også for sent mot forfølgelsen av jøder under andre verdenskrig», skriver de, og peker på at det med uttalelser i i 2021 og 2016 at Bispemøtet i Den norske kirke tok et oppgjør med kirkens unnfallenhet under okkupasjonen, og med potensialet for antisemittisme i luthersk tankegods.
Men heller ikke disse oppgjørene med tidligere tiders urett går fri for kritikk, blant annet fordi ansvaret for de antijødiske holdningene der plasseres hos «enkelte norske teologer på slutten av 30-tallet».
Utvalget mener at dette viser at det «fremdeles gjenstår et betydelig arbeid knyttet til kunnskap, bearbeiding og oppgjør med Den norske kirkes bidrag til antisemittisme og antijødiske holdninger» – og reiser spørsmålet om hvorvidt «den manglende sensitiviteten overfor antijødiske stereotypier ikke bare er et historisk anliggende, men også viser seg i deler av kirkens palestinaengasjement i dag».
Bispemøtet synes å ha vært ganske likegyldig overfor den økende antisemittismen i mellomkrigstiden og engasjerte seg også for sent mot forfølgelsen av jøder under andre verdenskrig
— Utvalgets rapport
Engasjementet i dagens konflikt
Med jevne mellomrom, og særlig det seneste året, har representanter for Den norske kirke uttalt seg om konflikten mellom Israel og Palestina på måter som har fått reaksjoner. Utvalget mener disse reaksjonene i noen tilfeller er forståelige. I rapporten skriver de:
«Formen engasjementet tidvis får, fremstår dessuten ubetenksomt i lys av kirkens antijødiske arv, ikke minst på bakgrunn av det vi vet om hvordan antisemittisme i dag kobles til blindsoner og ensidige diskurser om denne konflikten, og hva det kommuniserer til norske jøder».
Samtidig peker utvalget på at en religiøst fundert retorikk om at Israel har fått et løfte om landområder som landet i dag okkuperer, er en bibelbruk som er etisk og teologisk uholdbar.
Tydelige anbefalinger: – Få opp kompetansen
Avslutningsvis kommer utvalget med en rekke konkrete anbefalinger til satsinger som de tror vil kunne bedre situasjonen. Et av dem er å heve kunnskapen om jøder og jødedom ved å få dette inn i utdanningsløp og etterutdanninger for kirkens ansatte.
Utvalget mener kirkens oppgjør med antisemittiske holdninger i mellomkrigstiden har vært mangelfullt, og oppfordrer Den norske kirke til å forske mer på sitt eget forhold til jøder, og også på hvordan framtredende representanter for Den norske kirke har uttalt seg om Israel og Palestina.
En annet svært konkret anbefaling til Den norske kirke er å innføre deportasjonsdagen 26. november som en egen dag i kirkeåret.
Bakgrunn: Dialog lagt på is
Utvalget som nå har lagt fram sin rapport ble nedsatt etter en debatt om forholdet mellom Den norske kirke (DNK) og Det mosaiske trossamfunn (DMT) i begynnelsen av 2021.
Helt siden 1998 har DNK og DMT hatt et formelt dialogarbeid, men fra 2016 avtok samtalene mellom trossamfunnene, særlig på grunn av Midtøsten-spørsmålet. DMT har selv pekt på hendelser knyttet til Kirkeuka, Kairosdokumentet og boikott, som de har opplevd som problematiske.
I en kronikk i Vårt Land i 2021, tok så rabbiner Joav Melchior et kraftig oppgjør med biskopene i Den norske kirke, der han anklaget dem for å «helle bensin på hat-bålet», og erklærte dialogen med DNK for «frosset».
Den sterkeste kritikken rettet Melchior mot tidligere biskop Solveig Fiske, som sammenlignet naziokkupasjon og den palestinske situasjonen i dag.
«Det er ren løgn. Med dette vanhelliger de nazistenes ofre, legitimerer vold mot Israel, delegitimerer enhver støtte til Israel og knuser enhver sjanse for dialog og forsoning», skrev Melchior i 2021. Til dette svarte biskop Fiske at formuleringen var uheldig, men at å tolke appellen i retning av å være antisemittisk var grunnløs.
I en ny kronikk kritiserte rabbineren så generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy, for å ha uttalt at hun ikke klarer å forstå hvordan et folk som har opplevd Holocaust kan bygge en så forferdelig mur.
Til dette svarte Agøy: «Det var selvsagt aldri min mening å hevde at israelsk politikk kan sammenliknes med nazismen. Mitt anleggende var å uttrykke sympati med dem som må leve bak murer, hvor frihet og liv er sterkt begrenset. Det kunne jeg fått fram uten å nevne Holocaust. Jeg beklager at jeg gjorde det.»
Anne Sender: – Kan gi store utslag
– Det er et veldig imponerende stykke arbeid. Både det store mandatet utvalget har fått og ambisjonsnivået de har lagt seg på. Utvalget har lagt hele sjelen sin i dette, og vi tror det kan gi store utslag i tiden fremover, sier Anne Sender,
Hun er nestleder i Det mosaiske trossamfunn, og sier at de er glade for alle anbefalingene rapporten kommer med.
– Kan dette åpne døren for dialog mellom DNK og DMT?
– Trossamfunnene våre treffes på mange arenaer, og det er ikke sånn at vi aldri snakker sammen. Men i denne rapporten er det mange gode startpunkter. Og så er det mange ting å snakke om rundt krigen og hva den har gjort med oss. Men rapporten vil helt åpenbart gjøre det lettere å gå inn i disse spørsmålene.
