I 2024 markeres 1000-årsjubileet for Mostertinget, der Olav den hellige og biskop Grimkjell skal ha innført den første kristenretten. På Moster går man denne helgen inn i avslutningen av en jubileumsfeiring som har vært forberedt i snart 10 år. Og det er virkelig historisk sus over Moster, som ligger på øyen Bømlo i Sunnhordland. For det første antar man at Olav Tryggvason steg i land her i 995, og holdt messe før han risset opp grunnen til en av de første kirkene i Norge. Denne hendelsen var utgangspunktet for 1000-årsjubileet i 1995.
For det andre skal Olav den hellige og biskop Grimkjell ha holdt et ting på Moster rundt 1024, der flere lovregler ble vedtatt, gjerne kalt «Olavs kristenrett», som senere ble innlemmet i de såkalte landskapslovene etter vedtak på lagtingene. Tinget på Moster regnes derfor som grunnsteinen for den norske kirkeorganisasjonen. Hva er så en kristenrett? Og hvilke samfunnsendringer sprang ut av dette vedtaket?
Hva er en kristenrett?
Kristenretten er en samling regler som styrer ytre atferd i tråd med kristen morallære, og er en betegnelse som benyttes om kristendomsbolkene i de gamle landskapslovene. I løpet av vikingtiden (ca. 800-1050) vokste lagtingene frem, og Norge ble inndelt i fire lovområder med hver sin lov og dermed hver sin kristenrett.
Den tradisjonelle tesen har vært at Olav den hellige sin kristenrett fra Moster var utgangspunktet for de fire eldste kristenrettene, som fikk noe forskjellig utforming på grunn av tilpasning og forhandlinger med bøndene på lagtingene. I dag er imidlertid flere historikere av den oppfatning at lovreglene fra Moster var relativt få, og at kristenrettene ved stadige tillegg har utviklet seg i hver sin retning.
Det er med andre ord mye usikkerhet rundt hva som faktisk skjedde på Moster. I Gulatingskristenretten refereres det fem ganger til Mostertinget, Olav og Grimkjell. Utfordringen er at man må ta disse henvisningene med en klype salt. Kort tid etter at Olav døde fikk han av kirken status som nasjonalhelgen, og det var ønskelig fra kirkens side at Olav fortsatt skulle være en virksom kraft i samfunnet som Norges «evige konge». Dette har nok medført at ettertiden har blitt fristet til å tillegge ham lovregler som han egentlig ikke stod bak, for på den måten å gi dem større autoritet.
Når skjedde det egentlig?
Årstallet 1024 er også usikkert. Historikeren P.A. Munch resonnerte seg på midten av 1800-tallet frem til dette ved inngående studier av sagalitteraturen, som for øvrig ikke omtaler Mostertinget i det hele tatt. Når alle forbehold er tatt, ser vi likevel at de fire eldste kristenrettene har en felles kjerne av regler som er av en slik karakter at en felles opprinnelse er sannsynlig; kanskje Olav og Mostertinget.
Mens Valhall var reservert for modige krigere som hadde mistet livet på slagmarken, var himmelen nå åpen for kvinner, barn og eldre
Mostertinget tidlig på 1000-tallet fant sted et stykke ut i en kristningsprosess som allerede hadde pågått noen hundre år, med spredte misjonsfremstøt og kristne impulser som sivet inn og blant annet påvirket gravskikken. Kristningsprosessen skjøt imidlertid fart og gikk inn i en ny fase på 1000-tallet, da stormenn og høvdinger med erfaring fra vikingferder vendte hjemover med ambisjoner om å samle Norge til ett rike. Med sjenerøsitet, gaver og makt forsøkte de å overtale et elitesjikt av stormenn til å gå over til kristendommen, gjerne med tinget som rammen rundt forhandlingene.
Kristningskongene hadde besøkt kristne kongedømmer i England og Vest-Europa og sett en samfunnsmodell med den kristne kongen som kirkens overhode og Guds utvalgte. Kristningskongene hadde imidlertid begrenset teologisk og kirkerettslig skolering, og hadde derfor prester og biskoper med seg i sitt følge. Olav den helliges følge av biskoper teller navn som Bernard, Sigfrid, Rudolf og Grimkjell, der sistnevnte er særlig kjent. Ved hjelp av biskopenes kompetanse og kongens autoritet ble kristenretten diskutert og vedtatt på lagtingene.
Hva førte det til?
På sikt medførte kristningen og kristenretten så omfattende samfunnsendringer at det er krevende å sammenfatte i en kort tekst. Kristningen ble i samtiden omtalt som et «sedskifte» eller et kulturskifte, som omfatter virkelighetsoppfatning, verdier, normer og vaner. Med en universell frelsesreligion ble et nytt og annet verdensbilde introdusert, der en allmektig og allestedsnærværende Gud erstattet en etnisk, polyteistisk religion med et stort gudegalleri. Forestillingene om evigheten endret seg også.
Mens Valhall var reservert for modige krigere som hadde mistet livet på slagmarken, var himmelen nå åpen for kvinner, barn og eldre. Verdier som ydmykhet, tilgivelse og menneskeverd ble forkynt i kirkene – som det stadig ble flere av – i kontrast til norrøne idealer som mot, styrke og en ærerik død på slagmarken. En slavemoral for underdanige, var stempelet som filosofen Friedrich Nietsche gav dette jødisk-kristne verdigrunnlaget. Omsorgen for de svake kommer blant annet til uttrykk ved at en fjerdedel av tienden skulle gå til de fattige.
Mostertinget tidlig på 1000-tallet fant sted et stykke ut i en kristningsprosess som allerede hadde pågått noen hundre år
Kristenretten snudde opp ned på hverdagen for folk flest fra vugge til grav, med forbud mot barneutsettelse, påbud om dåp, regler for hvem man kunne gifte seg med, hva man kunne spise, når man kunne arbeide og påbud om gravlegging i hellig jord på kirkegarden. Tidsforståelsen ble endret ved hjelp av et liturgisk år med fest- og fastetider og en lang rekke messedager jevnt spredt utover året. I snitt var hver fjerde dag en helligdag, og i Olav Tryggvasons saga klages det over at «ikke får vi spise og ikke får vi arbeide».
Hvilken betydning har det i dag?
Denne gjennomgripende samfunnsendringen gjør at enkeltindividet trer frem, menneskeverdet betones, mens det gamle ættesamfunnet gradvis smuldrer opp og erstattes av en fremvoksende konge- og statsmakt. Barneutsettelse omtales som «det store mordet», og det er ikke lenger opp til familiefaren å avgjøre den nyfødtes skjebne. Ekteskapet, der kvinnen tidligere ble brukt som en brikke i alliansebygging mellom to ætter, ble forvandlet til et sakrament der enkeltindividets samtykke var avgjørende for ekteskapets gyldighet.
I pålegget i Gulatingskristenretten om frigivelse av en trell hvert år, som et lite skritt på veien mot avskaffelse av slaveriet, ser man et annet menneskesyn med røtter tilbake til kirkefaderen Gregor av Nyssas kritikk av slaveriet. Ved boten og skriftemålet er det også enkeltindividet som trer ut av ætten og på egne vegne må stå ansvarlig overfor Gud.
Hvilken betydning har så Mostertinget, som satte fart i denne samfunnsomveltningen, 1000 år etterpå? Det kunne vært skrevet tykke bøker som svar på dette spørsmålet. Her skal vi nøye oss med å trekke frem skolens formålsparagraf, som forteller oss grunnen til at vi sender barna våre på skolen hver dag. I aller første setning står det at opplæringen har som oppgave å gi elevene «historisk og kulturell innsikt og forankring». Dernest forteller den at opplæringen skal bygge på verdiene i den kristne og humanistiske arv og tradisjon, slik som nestekjærlighet, tilgivelse og respekt for menneskeverdet. Denne tradisjonen går tilbake til Mostertinget for 1000 år siden.
