Her deler jeg noen refleksjoner jeg fikk etter å ha lest Joel Halldorf sin artikkel i Vårt Land den 19. mai med ingressen «I vekkelseskristendommen gjelder denne regelen: Fulle kirker tilgir en mengde synder».
Det er helt klart viktig at karakter evner å bære karisma. Det trengs en sterk karakter for å inneha sterk strålende karisma. Takk for denne påminnelsen fra artikkelforfatteren. Dette er imidlertid ikke noe nytt. Viktigheten av dette har man forstått i pinsekarismatiske kretser. På tross av dette kan menneskelig svikt dessverre forekomme - hos pinsekarismatiske ledere såvel som hos andre mennesker.
En del påstander i artikkelen bør nyanseres. Jeg ønsker å uttrykke takknemlighet og ikke generell mistenkeliggjøring, for at noen tar på seg belastningen å være profilerte nasjonale og internasjonale pinsekarismatiske ledere i vår mediale sfære.
Fordommer er dårlige veivisere
Jeg har ingen agenda
Jeg er selv ikke en profilert nasjonal og internasjonal plattformpredikant, men en enkel pastor i en nydelig menighet på et lite sted. Dette er følgelig ikke selvforsvar, jeg ber ikke for min egen syke mor og har heller ingen egen agenda med det jeg her skriver annet enn å nyansere bildet noe. Derfor kjenner jeg meg fri til å dele noen tanker til temaet skribenten lufter.
Noen meget profilerte internasjonale pinsekarismatiske lederes brister og nederlag kan og bør ikke generaliseres og projiseres på enhver profilert pinseleder og dermed urettmessig bygge opp en forhåndsdømmende mistro, mistenkeliggjøring og skepsis mot karismatiske personligheter. Egne negative erfaringer med ledere må ikke opphøyes til bastant allmenngyldig fasit, som kan brukes som mal på alle og enhver. Fordommer er dårlige veivisere.
Det er fullt mulig å være sterkt karismatisk og samtidig leve et hellig innvidd liv med Kristus-likhet og ha en høy ånd med solid substans i karakteren.
Skribenten skriver «Gjennom mitt liv som pinsevenn har jeg alltid vært forundret over at de klokeste pastorene sjelden har fått plass på bevegelsens konferanser.» En refleksjon til denne undringen er: Det skal vel mye til å fastslå objektivt hvem som tilhører «de klokeste pastorene»? Det blir subjektiv synsing. Jeg tenker selv, også helt subjektivt, at klokskapen ikke er fraværende hos mange nasjonale og internasjonale pinsekarismatiske ledere, som forkynner i våre konferanser.
Nasjonale og internasjonale pinsekarismatiske kjente ledere, som får tilgang til konferansers plattformer, kan faktisk også være kloke pastorer og ikke «sjarlataner og svindlere», selv om disse naturligvis kan finnes i enhver sammenheng, men vel og merke alltid i mindretall.
De bortenfor rampelyset, som for eksempel «søndagsskolelærere, diakoner og enkle pastorer i små menigheter» har ikke monopol på ydmykhet. Også ledere som «behersker» plattformen og er etterspurte konferansetalere kan være på den ydmyke linjen. Det er mulig å være kjent, etterspurt og ydmyk samtidig og dette uten å utøve maktmisbruk.
Jo større autoritet, jo større ansvar for fellesskapet
Karisma har ikke trumfet alt, og i vekkelseskristendommen gjelder ikke denne regelen: «Fulle kirker tilgir en mengde synder.» Hellighet og renhet, ydmykhet og tjenersinn er fortsatt sterke verdier i pinsekarismatisk ledertenkning. Derfor ser vi at ledere med brister i karakteren også i pinsekarismatisk sammenheng mister tillit, og tjenesten svekkes eller blir borte. Vi bør i tilfelle fall og nederlag ha en klar utarbeidet tilsynsordning med felles forståelse for hvordan gjenopprettelse av tillit og premisser for veien tilbake i tjeneste bør se ut.
Da vi ikke bare har ansvar for eget navn og rykte, men også forvalter det større fellesskapets og hverandres gode rykte, gjør alle og enhver klokt i å prøve seg selv og også bli speilet av andre. Andre vil lide under profilerte lederes brister og fall. Jo større autoritet, jo større ansvar for fellesskapet og jo større konsekvenser dersom svikt forekommer. Den som mener seg å stå, må passe seg så han ikke faller, og ingen bør kaste stein i glasshus.
Vakker beskrivelse
Med disse nyanserende betraktningene vil jeg likevel takke Joel Halldorf for at han aktualiserer fallgruver og risiko i pinsekarismatisk sammenheng. Takk spesielt for vakker beskrivelse av pinsevekkelsens begynnelse i Asuza Street og av predikanten William Seymour.
Innlegget ble først publisert på Frank Erlandsens facebook-side.
