Både den norske lutherske kirke, og moderkirken – Den katolske kirke – har alltid hatt sterke meninger om livets ukrenkelighet, om svangerskapsavbrudd, og om lover som regulerer menneskets liv, fra unnfangelse til døden skiller oss ad.
Lutherske og katolske biskoper, kardinaler, prester og patere bekjenner seg til den samme tro, til den samme bibel og til de samme ti bud, men er likevel sterkt uenig seg imellom om hva troen sier om menneskelivets ukrenkelighet.
For folk flest er det ikke alltid så lett å skjønne hva denne kristen-etiske uenigheten mellom de to dominante kirkesamfunn bunner i. Med utgangspunkt i den norske lutherske, og den katolske kirkes abortsyn er denne artikkelen et beskjedent forsøk på å forstå litt av uenighetens årsaker.
Må ses i sammenheng
De norske biskoper er opptatt av, som de fleste alminnelige medlemmer av Den norske kirke sikkert også er, at lovforslaget må ses i sammenheng med annen politikk og lovverk. Folk flest vil sikkert også kunne bejae biskopenes smule bekymring for at lovforslaget «ikke godt nok reflekterer den økende grad av moralsk status og rettsvern fosteret får gjennom svangerskapet».
Men, hvem mener biskopene egentlig ikke har reflektert godt nok over fosterets rettsvern? Er det Stortinget som lovgiver de har i tankene? Er det abortutvalget? Eller kanskje er det kirken selv de mener, som ikke har reflektert godt nok? Og i så fall, ikke godt nok over hva? Over de uheldige konsekvensene av å utvide den frie abortgrense fra 12 til 18 uker?
Katolikkenes strenge tolkning av Vårherres bud har imidlertid, i abortsaken, også en forsonende side
Bispekollegiet er meget forsiktige og forsonende, for ikke å si diplomatiske, i sine balanserte overveielser om de kristen-moralske aspekters relative betydning i abort-saken. Forståelig nok. Problemet med å skulle gjøre «alle til lags» er imidlertid at den kristne grunntanke om livets ukrenkelighet fra unnfangelse til død, da lett kan forsvinne i en forståelsesfull, verdslig orientert ordprakt som «alle» egentlig kan slutte seg til – men samtidig en ordprakt uten tilstrekkelig kristen brodd.
Den kristne etikks tydelighet blir nemlig ikke bedre av at biskopene, i velmenende ordelag etterlyser et både og: «Respekt for kvinnens autonomi og for et fosters sårbarhet og krav på vern».
Mer restriktivt
Den katolske kirkes abortsyn må vi tro er like velmenende som den norske lutherske kirkes abortsyn, men åpenbart mindre forsonende, og adskillig mer restriktivt. Likevel, den kristne grunntanke om livets ukrenkelighet er den samme, hos katolikker og protestanter. Ikke minst tanken om at vi alle er skapt i Guds bilde.
Ja, ifølge kristen tro skal det ikke falle en spurv til jorden uten at Gud er til stede. Guds nærhet finnes med andre ord i hele skaperverket. For katolikker kan derfor et svangerskapsavbrudd lett bli sett på som et brudd på Guds femte bud om ikke å forvolde hverandres død. Og for både protestanter og katolikker så begynner vel det en respekt for det livet Gud har gitt oss, fra unnfangelsens dag?
Katolikkenes strenge tolkning av Vårherres bud har imidlertid, i abortsaken, også en forsonende side. Pave Frans har bare for få år siden gitt alle prester en spesiell fullmakt til å gi syndsforlatelse og generell benådning etter en abort. I apostolisk brev Misericordia et misera (Barmhjertigheten og den arme) skriver Paven at «det finnes ingen synd som Guds tilgivelse ikke kan nå».
Og uansett om den norske regjerings forslag til ny abortlov får flertall i Stortinget eller ikke, så vet vi vel fremdeles ikke hva norske biskoper mener er et lovlig, for ikke å si et akseptabelt svangerskapsavbrudd – i kristen forstand?
