Åpent brev til Bispemøtet i Den norske kirke:
Norsk kvinnelig teologforening (NKTF) er glad for at biskopene kom med en tydelig uttalelse om kvinners prestetjeneste i Den norske kirke i 2020 (BM 59/20). Biskopene stiller krav til oppførsel, men ikke til mening. Prester kan «ha problemer knyttet til kvinners prestetjeneste», men i praksis må de samarbeide med alle sine prestekollegaer.
I liturgien for vigsling til prestetjeneste sier biskopen: «Så erklærer jeg at du er rett kalt prest i vår kirke, med den myndighet og det ansvar som hører til ditt hellige kall, etter Guds ord og vår kirkes ordninger.» Biskopen stiller seg bak presten. Men prosten, vår nærmeste leder, trenger ikke stille seg bak vårt hellige prestekall. Så hva skjer når en prestekollega som har problemer med kvinners prestetjeneste blir prost og skal være vår leder?
Svært belastende
Vi vet at det skjer, og vi vet noe om hva det gjør med dem det gjelder. Vi vet at det er svært belastende å oppleve at nærmeste leder ikke mener at vi er rett kalt av Gud til den tjenesten vi står i. Vi opplever kall forskjellig, men for mange av oss er prestekallet noe av det mest verdifulle vi har. Det går til kjernen av vår identitet.
Prestekallet er erfart gudsrelasjon. Når vi velsigner, døper, deler ut og forkynner, da gis Guds nåde til folk gjennom oss, intet mindre. Det gjør vondt når noen mener at vi tar feil om dette, at vi lever på en livsløgn, særlig når det er vår nærmeste leder som mener det.
Som prester har vi en rolle i den menigheten vi tjenestegjør i, også overfor de medlemmer av menigheten som har problemer med kvinners prestetjeneste. Vi vet at mange av oss i slike tilfeller gjør kvalifiserte og pragmatiske valg ved f.eks. tilbud til konfirmanter og ønske om mannlig prest i gravferd. Dette er en del av det å være stedets prest, pastor loci.
Men hva skjer med den lokale prestens autoritet og trygghet når prosten blir meningsfelle og mulig alliert med de av sognebarna som vil velge henne bort? Kan hun da, som pastor loci, være trygg på at hennes leder støtter hennes avgjørelser og vurderinger?
Når vi velsigner, døper, deler ut og forkynner, da gis Guds nåde til folk gjennom oss, intet mindre
Vil kjennes som yrkesforbud
Det er forventet og ønskelig med et mangfold av teologiske meninger innad i et presteskap, så lenge de er innenfor kirkens lære. Men vi mener det er en prinsipiell forskjell på det å være kollega og det å være leder i et prosti. Det er verken ønskelig eller forventet med et mangfold som legger til rette for at kvinnelige ansatte får ledere som mener at vi på prinsipielt grunnlag ikke er egnet til å utøve jobben kirken har kalt oss til.
Vi opplever kall forskjellig, men for mange av oss er prestekallet noe av det mest verdifulle vi har
Vi forstår at dette i praksis betyr at ikke alle kan bli proster og at det vil kjennes som et yrkesforbud for den det gjelder. Likevel mener vi det er langt mer alvorlig for de kvinnene dette gjelder å ha en leder som ikke fullt ut anerkjenner biskopenes og kirkens kall og stadfestelse av vi er rett kalte prester.
