Taylor Swift er verdens største popstjerne. Og hun dater en fyr. Jeg mener ikke å være slem mot fyren, Travis Kelce – mange av mine beste venner er fyrer – men det var det første som slo meg da jeg hørte på podkasten hans, New Heights (ja, han har en podkast).
Hun kan få hvem hun vil, men velger ikke en Timotheé Chalamet-aktig fyr som dyrker eget utseende, men heller en røff og bredskuldret fyr som spiller fotball og forteller om hvor mange øl han drakk i går. For i en klassisk high school-film er det selvsagt at skolens peneste jente skal date den beste fotballspilleren. Party like it’s 1989!
Swifts popularitet har med normaliteten hennes å gjøre. De som kaller henne kjedelig forstår ikke at hun er vanlig på en måte som er uvanlig i dag – noe som appellerer til unge i et polarisert medieklima med TikTok-strømmer fulle av identitetsdebatter. Hun gir dem en pause fra kulturkrigen og noen å speile sine egne, ofte ganske konvensjonelle liv i.
Feminisme med knust hjerte
Republikanerne håpet at vanligheten var et tegn på at Swift i hemmelighet var en av dem, men hun omfavner minoriteter og tar avstand fra Trump. Hun er ikke en aktivist, men toleranse kan også springe ut fra vanlig godhet. Like selvfølgelig er det at verdens fremste «girl’s girl» er feminist, og får sine swifties, som fansen hennes kalles, til å gjøre opprør mot patriarkatet.
Men Taylor tilbyr en feminisme med et knust hjerte. Når forholdene brister – «got a long list of ex-lovers» – svarer hun ikke med oppløftende «stronger without you»-sanger, men med tårer. Hun forener de motstridende følelsene mange jenter bærer på: girl power-budskapet de har vokst opp med, den halvt forbudte lengselen etter å bli trollbundet av en drømmeprins, og sorgen over å altfor ofte måtte innse at prinsen var et svin.
Taylor tvinger ingen til å velge, hun er alt på en gang: girlboss og prinsesse – med et knust hjerte.
Ikke nok med trender
Men for å bli et fenomen av denne størrelsen, er det ikke nok å ri på midlertidige trender. Det krever noe dypere. Grunnen til at man studerer universitetsfag om Swift og litteraturhistorien er at hennes sanger står i en tusenårig tradisjon av historier om ulykkelig kjærlighet: fra middelalderens franske hoffpoeter via Romeo og Julie til Jack og Rose på Titanic.
The Tortured Poets Department, som kom ut forrige fredag, er et slikt album. Eller to til og med, siden hun overrasket alle ved å slippe en andre del to timer etter den første kom ut. Og som «swifties» har lengtet etter: Selvfølgelig ønsker de henne all lykke – men de har ikke fått et skikkelig breakup-album siden Red i 2012. Men nå bearbeider hun bruddet med skuespilleren Joe Alwyn.
Taylor tvinger ingen til å velge, hun er alt på en gang: girlboss og prinsesse – med et knust hjerte
Det er et melankolsk album – tenk Folklore, men med synther – som igjen viser hvor talentfull Swift er som tekstforfatter. Spor fem er, som alltid, mest sørgelig. Til «My tears ricochet» og «All too well» kan vi nå legge «So long, London», med linjer som: «You sacrificed us to the gods of your bluest days.» Men albumet inneholder også ordspill og humor: En typisk «taylorsk» blanding av snedighet og katarsis, som kommer til å bli lydsporet til tusenvis av knuste hjerter.
Konvensjonalitetens kraft
På nyhetsnettstedet Unherd skriver Mary Harrington at Swifts tiltrekning mot tragisk kjærlighet speiler den samme senmoderne lengselen etter utslettelse, som spiseforstyrrelser og kjønnsdysfori.
Men jeg tror det er helt motsatt: I vår tid, som Zygmunt Bauman treffende kalte «den flytende moderniteten», er Swifts popularitet en påminnelse om at selv om mye forandrer seg, forblir noen ting som de alltid har vært. Trender kommer og går, men noen motiver består. Som bildet av en jente som står foran en gutt og ønsker å bli elsket.
Skuffelser kan få sarkastikeren til å gi opp, men for romantikeren blir drømmen sterkere med hver nedtur. Når Swift og Kelce omfavner hverandre etter Super Bowl, representerer de håpet om at den andre skal si ja, og fortsette å si ja, slik at man ikke trenger å være alene lenger.
I dag fyller «swifties» arenaer over hele verden med rekordstort publikum: Det er et tegn på konvensjonalitetens kraft i den flytende moderniteten.
Teksten sto først på trykk i den svenske avisa Expressen. Den er oversatt ved hjelp av ChatGPT. Oversettelsen er tilpasset og kvalitetssikret av Vårt Lands redaksjon.