Kirkemøtet og Danskebåten

Den norske kirke er ingen lettvekter. 3,5 millioner medlemmer, 80 000 frivillige, 1600 kirkebygg og 8000 ansatte – det er ikke ei lita jolle vi snakker om. Den norske kirke ligner snarere på Danskebåten, som verken kan eller skal snu seg på femøringen.

Det er fascinerende å observere alle menneskene som surrer i korridorene under Kirkemøtet-dagene; delegater, byråkrater, fagforenings- og organisasjonsrepresentanter, folk fra utdanningsinstitusjonene og journalister. For meg har Kirkemøtet blitt en påminnelse om kompleksiteten og profesjonaliteten i Den norske kirke. Samtidig har det vært en påminnelse på hvor forskjellige miljø og tradisjoner vi delegater representerer.

Rørt og frustrert

Litt uti dag tre, midt under en av avstemningene, slo det meg: Det er noe vakkert med dette. Her er Kirke-Norge samla på ei fjøl. Her sitter hver bygd, hver by, hvert nes og hver kolle – fra Lista til Kirkenes. Og jeg ble rørt. Jeg så for meg steder og mennesker og kirker som har betydd noe i mitt eget liv, og det slo meg: For et mangfold vi er – både kulturelt, teologisk, sosiologisk, demografisk og geografisk. På Kirkemøtet samles de ulike stammene, lagene og laugene i Den norske kirke under ett tak. Og nå er det vi som er på vakt, tenkte jeg opprømt.

Så slo den kjetterske tanken meg: Det går litt tregt her. For eksempel under deler av saksbehandlingen. Den ene tildelingssaken hadde begynt i 2019. Det var fortsatt noen som ville ha den ytterligere utsatt og utredet. Er det sånn det må være på Danskebåten?

Gründerånd og leirbål

Uansett hva man måtte tenke om nasjonal framdrift og byråkrati – det viktigste nivået i Den norske kirke er lokalt. Og dette er blitt stadig tydeligere for meg: Vi trenger ikke vente på Kirkemøtet for å starte lokalt utviklingsarbeid. Framover tror jeg det er særlig viktig å prioritere arbeidet med lokal ledelse og samledelse i våre menigheter.

Jeg tror nemlig alle mennesker trenger et leirbål. Også vi som er på jobb i kirka – vi trenger et leirbål. Skal vi som jobber i førstelinje lykkes med å forholde oss til alle Den norske kirkes planer, kampanjer og gode forsett (og tro meg – de er ganske mange), trenger vi én person som har et særlig ansvar for å tenke helhetlig, forebygge sektortenkning og holde sammen arbeidet i stab, råd og menighet.

Vi trenger å utvikle en rolle som har tydelig mandat og kompetanse til å lede det kirkefaglige arbeidet i soknet – innenfor de ressursene vi faktisk har. For det er ikke så mye som tyder på at vi kommer til å få bedre råd i Den norske kirke, snarere tvert imot. Framover må vi tenke lurt om å hva som kan bidra til bedre samhandling, trivsel og utnyttelse av ressursene på hvert vårt sted.

Jeg tror nemlig alle mennesker trenger et leirbål. Også vi som er på jobb i kirka

Mitt håp er at vi som kirke kan utforske dette med atskillig større nysgjerrighet, innovasjonskraft og systematikk enn det vi gjør i dag. For vi trenger helhetlig tenkning. Vi trenger noen som holder sammen lokalt, som passer på leirbålet.

Skal vi lykkes, trenger Den norske kirke mer gründerholdning – og evne til skreddersøm.