Det nærmer seg valg i Afrikas viktigste økonomiske motor, Sør-Afrika. Tretti år etter det euforiske valget i 1994, et valg som ga en hel verden håp om at ting faktisk kan bli bedre. Da Nelson Mandela ble hyllet som landets første fargede president og African National Congress (ANC) over natten endret status fra terrororganisasjon til Afrikas viktigste politiske parti.
Mange var vi som håpet og trodde at Afrikas redning skulle komme innenfra, at ANC skulle kunne utnytte Sør-Afrikas teknologiske og økonomiske spisskompetanse til å restrukturere hele kontinentet og befri det fra de tidligere kolonimaktenes klamme hånd over nasjonale banker og privat næringsliv.
I årets valgkamp er det lite som reflekterer optimismen som fulgte da Madiba (Mandelas tradisjonelle klan-navn, red.anm.), forsoneren og høvdingen, entret presidentkontoret i 1994. ANC slikker sårene som har fulgt de opprivende rettssakene og skittentøyvasken som Jakob Zuma forårsaket etter å ha korrumpert presidentembetet i perioden 2009–2018. Bestselgeren The President’s Keepers: Those keeping Zuma in power and out of prison av den anerkjente politiske journalisten Jacques Pauw er rystende lesning og avslører et regjeringsapparat som var gjennomsyret av korrupsjon. I stedet for å forandre et kontinent i positiv retning har en tvilsom politisk kultur slått rot i ANC – en ukultur som ikke er ukjent fra andre afrikanske land.
Zuma i kulissene
Så hva sier lokale stemmer om det kommende valget? En god kollega av meg som er ansatt ved University of Western Cape – universitetet som sto i fremste rekke under opptakten til endringene i 1994 – har allerede bestemt seg. «Til nå har det vært utenkelig for meg å stemme noe annet enn ANC. Jeg har tenkt at de trenger tid for å modnes og for å lære. Men nå er det nok. Korrupsjonen har tatt overhånd.»
Min kollega tilhører gruppen som sørafrikanere fortsatt kaller «colored». Symptomatisk for dagens regnbuenasjon diskuteres denne kategoriseringen heftig internt i hans familie hvor alle fire familiemedlemmer plasserer seg på aksen fra fornektelse til stolthet over å kalle seg farget. Det eneste de fleste fargede samles om er konstateringen av at de nok en gang kommer dårlig ut. Under apartheid var de ikke lyse nok til å bli prioritert – i dag er de ikke mørke nok til å bli kvotert inn i statlige stillinger.
Hva så med de som landet opprinnelig tilhørte – og som i dag omtaler seg selv som «blacks» med stolthet i stemmen? En pastor jeg kjenner i provinsen KwaZulu-Natal trekker på smilebåndet når jeg spør ham om hva han vil stemme. «Vi vet hva som foregår i ANC, men det er vårt parti. Jeg vet at den demokratiske alliansen har et bedre politisk program – men det er umulig for meg å stemme på et hvitt parti. Da vil jeg heller danse med Zuma og leve med korrupsjonen.»
Og Jakob Zuma lurer fortsatt i kulissene, selv om han ble tvunget til å gå av i 2018 etter massivt press fra egne rekker. Han startet nylig et eget politisk parti og vil antagelig stjele viktige stemmer fra ANC, et parti som på ingen måte har klart å levere politiske seire av betydning.
En såret bøffel
Av politiske utfordringer er den største verkebyllen landreformen som lar vente på seg. Jo, enkelte svarte har fått tilbake land som de kan bevise ble tatt fra dem med makt under apartheid, men ingen land i verden har flere murer og mer piggtråd rundt store landområder enn Sør-Afrika. Arbeidsledigheten er over 40 prosent og hele befolkningen må tåle to timer uten strøm nesten hver dag for å fordele elektrisitet til alle.
Er det likevel mulig at ANC ikke vinner valget? De fleste tviler på det, men med jungelen av småpartier kan det fort bli merkelige allianser. Roy, min hvite gjestehusvert frykter aller mest en koalisjon mellom kommunistene og ANC. «Da pakker jeg kofferten og reiser til Zambia». Nest verst er ifølge Roy et sterkt Inkhata-parti som trekker etnisitet-kortet så fort anledningen byr seg. Men nå er det interessant nok ikke de hvite som er Inkhatas hovedfiende og skal kastes ut, men alle de illegale innvandrerne fra andre afrikanske land, med Zimbabwe og Nigeria i spissen.
Gjennom vanskelige politiske tider har universitetene stått sammen mot regjeringens vaklende utdanningspolitikk og beholdt sin gode internasjonale ranking
Utfordringene for ANC – eller andre som måtte vinne valget – står med andre ord i kø. Den demokratiske alliansen, som regnes som de hvites parti og har «Rescue SA» som årets slagord, har styrt Cape-provinsen i en årrekke, med stor suksess. Deres leder, John Steenhuisen, er likevel spent på valget. I beste sendetid på TV kaller han ANC en såret bøffel, «og alle vi afrikanere vet hvor farlig en såret bøffel kan være».
Finnes det da ingen lyspunkt i dagens regnbuenasjon? Heldigvis. En voksende middelklasse av svarte og fargede inntar flere og flere viktige stillinger i landet og økonomien viser tegn på å friskne til etter den katastrofale bølgedalen som fulgte koronaepidemien.
Universitetene står støtt
Den virkelige bautaen i Sør-Afrikas samfunnsliv er likevel universitetene. Gjennom vanskelige politiske tider har universitetene stått sammen mot regjeringens vaklende utdanningspolitikk og beholdt sin gode internasjonale ranking. De har også blitt den viktigste kulturelle smeltedigelen hvor alle etniske og språklige grupper samles både blant ansatte og studenter for å stake ut retningen for et nytt Sør-Afrika.
Statuen som møter deg når du ankommer University of Western Cape er laget av David Hlongwane og har tittelen «Beginning and Ending» og viser en hushjelp som feirer sønnens vitnemål. Statuen er et talende bilde på mulighetene som Sør-Afrikas læresteder gir til dens voksende unge befolkning – muligheter som var utenkelige for foreldregenerasjonen.
ANC vakler, men Sør-Afrikas universiteter står støtt – enn så lenge.
