Kapittel 1
«Vær så snill, kan ikke jeg ta gudstjenesten på langfredag», sier jeg. Jeg elsker nemlig langfredag. For det er jo klart at det kan være fint med palmesøndag, barnekor og esel og jubel. Og påskedagens eksalterte glede. Men for sånne som meg, blir det lyse morgenlyset og alt det som blomstrer og alle sangene med håp og glede, alt for mye. Det er ikke lett å bli ordentlig med på det, med hjerte og sjel. Slike gudstjenester minner meg om de fjerne lydene fra andres sommerfester. Det er ingen kirkeårsdag som er så trygg som langfredag. Det er den eneste gudstjenesten man aldri risikerer å bli skuffet. Ingen forventer at man kan danse på langfredag. Det loves ingenting på langfredag. For: «De rullet en stor stein foran graven».
Noen få steder spirer det gult og naivt i veikanten, som en holdningskampanje jeg mener meg for smart til å bite på
Steiner lyver ikke, smisker ikke, sier ikke jeg elsker deg for så å elske noen andre. Steinene elsker ikke. Steinene sier ikke jeg skal følge deg helt til siste slutt. Mister du steinen du har i lomma, savner den deg ikke. Grusen lengter ikke etter fjellet. Fjellet gråter ikke over singelen du har i oppkjørselen.
Steinene er til å stole på. De lover ingenting de ikke kan holde. De hater ikke. De verken kriger eller dreper. Fra den rene steinen vokser ingen blomster som senere skal visne. De bærer ikke lys som skal slukkes ut. Det er det samme for steinene hvilke navn som risses inn i dem, om det var et menneske mange savner eller et menneske som ødela. Det er det samme for dem om vi planter påskeliljer ved dem.
Det var akkurat det samme for den store steinen, som brant seg gjennom lag etter lag i Mexicogulfen for 66 millioner år siden. Det var det samme for den om atmosfæren ble svovel, om dinosaurene levde eller døde. Det er det samme for de neste meteorittene som en gang kommer. De verken hater eller elsker.
Kapittel 2
På langfredag står jeg opp grytidlig og drikker to kopper pulverkaffe før jeg kjører til kontoret. Så vidt jeg vet, er folk flest på fjellet. På dagen går de lange skiturer og spiser appelsiner. Om kvelden ser jeg for meg at de drikker rødvin og leser krimbøker om mennesker som dreper hverandre på bestialske måter. Ungene spiser godteri. Kanskje har de det bra, kanskje ikke. Hva de som ikke er på hytta gjør en langfredagsmorgen, vet jeg lite om, men det ser ut som de sover. Husene jeg kjører forbi ser stille ut.
Åkrene er ennå brune. Himmelen er grå. Den ser ugjennomtrengelig ut. Jeg klager ikke, for hadde det vært sol hadde det sannsynligvis bare vært lure-sol. Den som som får deg til å innbille deg at den vil stryke deg mildt over kinnet. Men jeg gjennomskuer det der, jeg lar meg ikke lure. Lyset er kaldt og hardt i mars, hver solstråle kommer med vind som slår mot deg.
Noen få steder spirer det gult og naivt i veikanten, som en holdningskampanje jeg mener meg for smart til å bite på. Neste natt kan det være frost igjen. Grøftene er grå, noen steder ligger rester av snø, den er møkkete og ubrukelig. Asfalten er ruglete av grus og strøsand. Det er så stille og fint på langfredag. Landskapet verken skryter, smisker eller lover noe som helst. Jeg kjenner meg hjemme her. Den eneste lyden jeg hører er motoren på bilen min
Utenfor kontoret er vinden akkurat så kald som jeg forventet. Det er ikke dumt å være blant dem som har valgt å forvente seg minst mulig. En kald vår kan bli varmere, den kan ikke skuffe eller svikte. Varme dager, derimot. De kan alltid bli kaldere.
Jeg børster av føttene på dørmatta, og i det jeg går til kaffeautomaten, hører jeg er rar klakkelyd fra skoen min. En liten stein har satt seg fast i rillene i såla. Jeg pirker den løs, kaster den ut på parkeringsplassen som om ingenting. Den spretter to ganger før den finner sin plass. Det er bare en stein. Den klager ikke.
Kapittel 3
Jeg har aldri skrytt av å skjønne så mye av livet. Døden, derimot. I barnehagen var mitt favoritteventyr Rottefangeren i Hameln. Jeg ville høre det hver dag. Jeg ble ikke redd av det, jeg følte meg trygg. Jaha. Sånn er verden. Barn kan bli fanget i fjell. Det er dette vi har å forholde oss til.
En gang jeg var rundt ni år fikk jeg lov til å gå på skolebiblioteket helt alene for å velge meg en bok. Det var et privilegium, jeg skjønte såpass. Læreren hadde før vist meg reolen med bøker som handlet om jenter som likte hester eller hva det nå var de likte. Da jeg var alene i biblioteket, fant jeg reolen med faktabøker. Ei bok om jordskjelv og vulkaner, bilder av forsteinede kropper fra Pompeii, flammer i mørket på Island og et jernbanespor i Japan som lignet en tvunnet tråd. Jeg fant ei pastellfarga bok om dinosaurer. Den siste sida i dinosaurboka var illustrert så godt som bare 90-tallsfaktabøker kunne bli: En stor stein med en hale av flammer på vei rett mot den uskyldige jordkloden, en T-rex-mamma med lange øyenvipper som løp så raskt hun kunne med ungene etter seg. Og slik ble Mexicogulfen til, stod det.
Hjemme leste i barnebibelen, jeg hadde fått en utgave som titulerte seg som en «Faktabibel». De sidene som ble mest slitt, var de om Noa og flommen, landeplagene i Egypt og ikke minst langfredagsfortellingen. Til og med vennen til Jesus, Peter sviktet, og lot som han ikke kjente Jesus, stod det. Jesus ropte på Gud, men fikk ikke noe svar. Han pustet ut for siste gang. Forhenget i tempelet revnet. Det ble helt mørkt, selv om det var midt på dagen. «De rullet en kjempestor stein foran graven» , stod det.
Det tok tre spørsmål før alt han lovet ble til grus, og han viste seg som et feigt og skjørt lite menneskehjerte
Da jeg studerte teologi, lette jeg etter tankesystemer hvor alt gikk opp. Hvor det ikke var så farlig, verken med livet eller med døden. For alt hadde sin rette plass. Døden, som eksistensiell forutsetning, som begrep - jeg kunne snakket i timesvis om døden, men de andre ble fort lei. Teologer som skrev vakkert om blomster, dyr, barn og glede styrte jeg unna. Jeg var ikke imot skapelsesteologi, men å si at det interesserte meg hadde vært å lyve. Steiner lyver ikke.
Kapittel 4
Det er med en klar, kald og på grensen til selvgod følelse at jeg gjør den siste finpussen på min dødsalvorlige langfredagspreken, før jeg kjører til kirka. Rakrygget, ja nesten selvtilfreds tar jeg den lilla stolaen over skuldrene i sakristiet, og går ut i kirkerommet.
Se, nå henger han der. Jesus dør på korset. Hjertet hans er en død muskel. Det hjalp ikke å være god, sann og rettferdig, det hjalp ikke å gi folk håp og trøst, nei, det hjelper faktisk ingenting. Slik er verden, sier jeg. Verden dreper. Slik er vi mennesker. Vi dreper hverandre. Hele tiden. Så lett som bare det. Vi dreper hverandre for abstrakte begreper som rettferdighet og sannhet. Vi dreper for løfter som noen tror at noen gang er gitt dem, i blant av strategiske årsaker, andre ganger dreper vi på grunn av hevn eller bitterhet. Så uendelig mange sølvpenger i året som svis av på bomber, artilleri, langdistanseraketter, maskingevær, landminer og kors.
På langfredag er vi i det minste ærlige om at det er sånn det er. De sviktet ham, alle sammen. Se, så mye de var verdt, alle Peters kjærlighetserklæringer. Sånn er vi. Sånn er folk. Peter var verdens dårligste klippe, han var en vits av en stein. Det tok tre spørsmål før alt han lovet ble til grus, og han viste seg som et feigt og skjørt lite menneskehjerte. På langfredag er vi i det minste ærlig om det. Hvert lys som er tent eller noen gang kommer til å tennes, vil bli blåst ut.
Og når tekstleserne har lest ferdig, organisten har forlatt orgelet, og jeg og klokkeren har blåst ut lysene på alteret, synes jeg det lettere å puste. Lufta er ikke så full av håp og mening, pollen, løfter og lys. Det er lettere å puste når det ikke forventes at vi skal håpe, lengte og be etter noe vi ikke ser. Når det ikke forventes at det skal blomstre rundt oss. Det er lettere å tenke enkelt, rent og klart når det er stille. Når tomrommet ikke skal fylles med noe annet enn mørke.
For sannheten er at jeg ikke er noen bedre stein enn Peter
I det tomme, mørke rommet ligger en død kropp. Steinen de ruller foran åpningen bryr seg ikke. Den er bare stille. Og når alle tekstene er lest og litaniet er sunget, ber jeg alle om å være helt stille. Ikke en kjeft skal forsøke seg på å si noe lurt eller fint. Jeg sender menigheten ut i stillhet til det kalde marsværet.
Kapittel 5
Jeg pakker sammen, sniker meg ut sakristi-døra, småløper ut til bilen. Jeg liker ikke å småprate på langfredag. Det skal være stille. Jeg blir sittende før jeg starter motoren. Det er ikke helt stille. Jeg kjenner hjertet slå i brystkassa. Og sannheten er at jeg har hørt den lyden oftere og oftere de siste månedene. Og sannheten er at jeg skjønner litt mer for hver dag at jeg ikke har noe overtak på døden i det hele tatt. Desperat har jeg nappet ut disse grå hårene som har kommet i tinningen det siste halve året, tiden selv som tegner seg inn i meg.
Sannheten er at jeg som barn hadde mareritt om kometen og den stakkars dinosaurmammaen hver natt. For sannheten er at jeg ikke er noen bedre stein enn Peter. Egentlig er det ikke sant at jeg elsker langfredag. Det er bare at det er så risikabelt å tro på påskedagens morgenlys.
Når jeg kjører forbi kirketrappa, ser jeg at flere fra menigheten fortsatt står der. De smiler, det ser ut som de ler. Det ser ut som de har det fint, helt på ekte. Selv på langfredag, selv midt i en verden med død og svik og kors. I veikanten lyser det gult. Det er ikke lenge til de skal visne. Men akkurat nå blomstrer de.
