Når vi snakker om forsoning i påsken tenker vi oftest på forsoning mellom Gud og mennesker. Men fortellingen om nattverdsmåltidet har også noe å si om forsoning mellom mennesker.
Det var i et innlegg om nattverdteksten fra Lukas 22:14-23 på Teologdagene at jeg ble klar over hvordan dette perspektivet kaster nytt lys over teksten. Hos Lukas kommer forholdet mellom Jesus og disiplene, og mellom disiplene innbyrdes i fokus. Det er flere tillegg i teksten som ikke finnes hos Matteus- og Markus, som peker på konflikter og hvordan de kan overvinnes.
En artikkel om «Forsoningens muligheter og begrensninger» av Tormod Kleiven, professor em ved VID , gir hjelp til å forstå dette aspektet i fortellingen. Perspektivet i denne artikkelen er hva som skjer når samvirke mellom mennesker blir utfordret gjennom konflikter og krenkelser. Da er forsoning et nøkkelbegrep. Det er to aspekter som er nødvendige for at en forsoning kan bli til: Det må gjøres et «minnearbeid» for å få en felles forståelse av konfliktene, og en maktanalyse for å få fram maktforholdene bak krenkelsene.
Måltidet som maktkamp
Bare Lukas innleder måltidet med at Jesus understreker fellesskapet med apostlene: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide» (22:15). Men dette fellesskapet blir snart utfordret av konflikter og krenkelser. Etter måltidsinnstiftelsen forteller Jesus at en av dem er forræder, dvs. den som skal utlevere Jesus til samfunnsmaktene: overprestene og romerne. Hos Matteus og Markus reagerer disiplene med å bli bedrøvet og spørre: «Det er vel ikke jeg?»
Når disiplene krangler om å være størst, etterligner de i virkeligheten keiseren og andre makthavere
Men hos Lukas skaper avsløringen en konflikt mellom disiplene: «Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.»(22:23) Ikke nok med det; denne konflikten blir umiddelbart fulgt opp av en ny; om hvem som var størst ( 22:24-27). Hos Matteus og Markus finnes denne konflikten tidligere i evangeliet (Matt 20:24-28; Mark 10:41-45), men Lukas knytter den sammen med innstiftelsen av nattverden.
Disiplenes krangel blir satt i sammenheng med den store konflikten om makt: «Kongene hersker over sine folk.» »Kongene» omfatter både de herodianske lyd-fyrstene og keiseren selv og deres maktbruk over folk. Når Jesus sier at «de som har makten, lar seg kallevelgjørere» er dette en kritikk av kongene. De hersker over folk og tvinger dem samtidig til å kalle seg velgjørere.
Makt som tjeneste
Når disiplene krangler om å være størst, etterligner de i virkeligheten keiseren og andre makthavere. Med sine ord utfordrer Jesus disse maktforholdene, «blant dere» skal det være annerledes. I måltidet viser maktforholdet seg i forholdet mellom gjest og tjener: det er opplagt at gjesten er større en tjeneren. Men Jesus setter opp et paradoks, lederen skal være som en tjener. Dette er ikke et generelt utsagn; det er Jesus som stiller seg selv fram som forbilde: «Men jeg er som en tjener blant dere» (22:27).
Dette oppsummerer Jesu forhold til disiplene. Jesu rolle i måltidet med fellesskap og tjeneste er et alternativ til hierarki og krangel; han peker fram mot oppfyllelsen av måltidet i Gudsriket (22:16). Dette er oppfyllelsen av fellesskapet, det som utgjør forsoningen.
Lukas viser også hvordan Jesu fellesskap med disiplene må avspeile seg i disiplenes forhold til hverandre. Igjen er det bare Lukas som har et tillegg til det første ordet om begeret: «Ta dette og del det mellom dere» (22:17). Når Jesus gir begeret til disiplene gir han dem i oppdrag å dele med hverandre. Dette er det motsatte av den splittelsen som oppsto når de trettet og kranglet. Å dele med hverandre blir et uttrykk for forsoning mellom disiplene.
Forsoning skjer alltid innenfor relasjoner av makt. Jesu siste måltid skjedde under presset fra ytre makt, og relasjonene innbyrdes mellom disiplene var preget av den makten. Med sin utdeling av brød og vin, som uttrykk for hans makt som tjeneste, skapte Jesus en frihet fra makten og en mulighet for forsoning.
Minnearbeidet
Når vi hører innstiftelsesordene til nattverden hører vi automatisk ordene fra gudstjenestefeiringen. De bygger på Paulus i 1. Kor 11:23-25. Der er ordene «til minne om» sentrale. Men Lukas er alene av evangeliene å ha dem med, knyttet til utgivelsen av Jesu kropp: «Gjør dette til minne om meg.» Denne oppfordringen er ikke bare rettet til disiplene, men til alle som senere leste fortellingen. Men hva var det Lukas ville de tidlige Kristus-troende skulle minnes? Han har beskrevet disiplene under måltidet som fulle av konflikter og gjensidige krenkelser. Derfor var målet hans å få fram hvordan Jesus med sin kjærlighet til dem ville skape et fellesskap der de anerkjente og delte med hverandre.
Det siste aspektet ved minne-arbeidet er knyttet til hva det betyr at Jesus gir sin kropp og sitt blod «for dere.» Hva innebærer det? Det er bare Matteus som gir en forklaring når han tilføyer om blodet at det blir utøst «for mange så syndene blir tilgitt» (26:28). Bak denne tilføyelsen ligger tradisjonen om offerdyrets blod som tegn på forsoningen mellom Gud og mennesker.
I måltidsberetningen hos Lukas har «gis for dere» en mer åpen betydning. Disiplene skal minnes Jesu kjærlighet til dem. De skal minnes hans hengivelse av livet «som en tjener», og de skal minnes at han gir brød og vin for at de skal dele det med hverandre. Derfor kan vi se måltidsberetningen som et eksempel på «forsoningens mulighet.» Jesu ord og handling er uttrykk for en forsoningsprosess som setter mennesker fri.
