Pint under Pontius Pilatus.
Utenom Jesus selv er det bare to mennesker som nevnes i trosbekjennelsen. Det er Maria, Jesu mor. Og Pontius Pilatus, den romerske landshøvdingen som fikk Jesu sak på bordet. Av alle påskens mange tvilsomme karakterer er det Pilatus vi minnes om hver gang trosbekjennelsen fremsies. Det er litt påfallende.
For i alle de fire evangeliene får vi inntrykk av at Pilatus strever med å se at Jesus har gjort seg skyldig i det han anklages for. I flere av tekstene står det rett ut at Pilatus forsøker å få Jesus frigjort. Vi leser til og med at Pilatus vasker sine hender for å demonstrere sin uskyld.
Forskyvning
Den som dykker dypest inn i Pilatus-figuren er evangelisten Johannes. Om vi vender oss til dette evangeliet, er det første vi merker oss at tyngdepunktet mellom de to forhørscenene er forskjøvet.
I alle evangeliene må Jesus først forklare og forsvare seg foran de jødiske lederne. Deretter følger et nytt forhør foran de romerske myndighetene.
Dette er likt i alle evangeliene. Det spesielle i Johannes er at der skjer den teologisk sett viktigste samtalen mellom Jesus og Pilatus. Ikke Jesus og det høye rådet.
I samtale med supermakten
Det er foran Pilatus at spørsmålet om Jesus som konge og Messias løftes. Det er der spørsmålet om basisen for Jesu autoritet reises. Det er der Jesus snakker om riket sitt, det som ikke er av denne verden.
Det er her det store spørsmålet reises, av Pilatus selv: Hva er sannhet?
Pilatus viser oss at det går an å tro, på et eller annet nivå, at Jesus er Guds Sønn og samtidig handle som om dette ikke var sant.
Johannes tar på denne måten hele sitt teologiske prosjekt og sier: Disse spørsmålene hører hjemme i en samtale mellom Jesus og datidens suverene supermakt, det mektige og allestedsnærværende romerske imperiet.
Ufarliggjøring
Jeg pleide tidligere å tenke at Johannes sitt prosjekt med denne dialogen handlet om å vise at Jesus er helt uskadelig for det romerske imperiet. Jesu rike er jo uansett ikke «av denne verden».
Sett fra Pilatus sitt ståsted er det en slags fantasiverden som Jesus og andre godt kan få lov til å tro på om de vil det, uten at han, eller andre makthavere i denne verden, trenger å miste nattesøvnen av den grunn.
Nå leser jeg teksten annerledes. Jeg tror faktisk poenget er omtrent det motsatte, nemlig å vise at både Pilatus og de jødiske lederne som ønsket å rydde Jesus av veien etter hvert finner seg selv ansikt til ansikt med et dilemma: Er deres lojalitet knyttet til Gud eller til den romerske keiseren?
Jødene blir presset av Pilatus helt til de til slutt fornekter håpet om en jødisk Messias-konge og istedenfor bøyer kne for den romerske keisermakten. Det er tragedie i luften når de til slutt roper: «Vi har ingen annen konge enn keiseren!
Fryktstyrt
Hva så med Pilatus? Det mest forstyrrende med hele dialogen er at det kan se ut til at Pilatus selv langt på vei lar seg overbevise om at Jesus virkelig er Guds Sønn. For da jødene sa at Jesus hadde gjorde krav på å være Guds Sønn, ble Pilatus meget redd.
Han mistenker helt klart at det kan være noe i dette og spør umiddelbart Jesus: Hvor kommer du fra? Etter at frykten først grep tak i ham, forsøker Pilatus virkelig å få Jesus satt fri. Men jødene finner umiddelbart Pilatus sitt svake punkt: Setter du ham fri er du ikke keiserens venn, for enhver som gjør seg selv til konge – slik Jesus jo har gjort – setter seg opp mot keisermakten.
Kanskje skal vi være takknemlig for at trosbekjennelsen tvinger oss til å huske Pilatus ved navn
Jo, Pilatus er virkelig redd. Han er redd for å korsfeste Guds Sønn. Samtidig, så er han er enda mer redd for å miste sin status som keiseren venn.
Påskeparadoks
Trosbekjennelsens andre artikkel begynner med ordene: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre.»
Ett av de mange paradoksene påsken konfronterer oss med, er at mannen som sender Jesus til korset, og som samtidig lar det henge et skilt over hodet hans som proklamerer Jesus som konge, ser ut til å ha blitt overbevist et godt stykke på vei, ikke bare om at Jesus var uskyldig, men også om at Jesus faktisk var Guds Sønn.
Stående utfordring
I dette ligger det også en stående utfordring til alle oss som fremsier troen på Jesus som Guds Sønn og Herre. Pilatus viser oss at det går an å tro, på et eller annet nivå, at Jesus er Guds Sønn og samtidig handle som om dette ikke var sant.
Kanskje skal vi være takknemlig for at trosbekjennelsen tvinger oss til å huske Pilatus ved navn. For han fikk erfare noe som kirken senere har trengt å bli minnet på mer enn én gang. I mange situasjoner er det både enklere, mer praktisk og mindre smertefullt å bøye seg for «keiseren» enn for den mannen som ble korsfestet under det skiltet som Pilatus lot skrive.
