Karin Kilden er tidligere medlem av Brunstad Christian Church (BCC). I dette debattinnlegget forteller hun sin historie. Du kan lese tilsvaret fra Brunstad Christian Church nederst i saken.
Jeg vil fortelle min historie om hvordan det var å vokse opp i Brunstad Christian Church på 1980-tallet. Hele familien min var med i den menigheten som nå heter Brunstad Christian Church (BCC). Jeg så hele verden gjennom mentale briller som besto av det jeg hørte hjemme og i menigheten. På fritiden var vi stort sett kun sammen med medlemmer av BCC. Slik jeg oppfattet det var alle voksne jeg hadde tillit til enig om følgende historie:
Verden er dominert av de onde åndsmaktene, altså onde krefter. Vi befinner oss i endetiden, der disse onde kreftene øker i styrke. Mørket tiltar. Bare de som forstår hvordan man skal beskytte seg mot de onde kreftene, er trygge. Alt handler om å gjøre seg klar til at Jesus kommer tilbake for å hente sin brud. Bruden er et bilde på de få menneskene på jorda som har beholdt et rent hjerte og ikke latt seg lure av djevelen.
Heldigvis finnes det en oppskrift på å holde seg ren. Dette er en slags hemmelighet, som medlemmene i BCC har fått gratis. Men selv om det er gratis, må ikke gratis forveksles med at du er trygg og kan slappe av. Det er bare de som aktivt bruker oppskriften til å rense seg for all synd, som er trygge. Du må derfor være årvåken i din daglige kamp mot det onde.
Djevelen ligger på lur
Gjennom forkynnelsen lærte jeg at djevelen stadig prøver å lure seg inn i meg via tankene og følelsene mine. Og da måtte jeg være på vakt. Jeg måtte stå i kampen og vite hvilke tanker jeg skulle ta til fange og dømme. Bare slik kunne jeg beholde et rent hjerte og være en av dem som blir med til himmelen, når Jesus kommer tilbake.
Jeg lærte at etter at Jesus hadde kommet tilbake og reddet bruden, så skulle det onde få herje fritt på jorden. For da er det nemlig ingenting som holder djevelen i sjakk lenger. Jeg ble redd, men husker at en av de voksne trøstet meg og sa at barna får bli med når Jesus kommer tilbake.

Dette bekrefter forøvrig også Kåre Smith i en video lagt ut på nett i 2016 der han sier: «...barna våre blir ikke mat for «dyret» og for antikrist og den falske profet, de vil rykkes opp sammen med oss» Men jeg var redd likevel og lurte på, hvor går egentlig den aldersgrensen? Når er det helt sikkert at jeg får være med, og når må man selv stå helt og fullt til ansvar?
Enten lytter du til Guds ånd eller så lytter du til selveste Djevelen
Samtidig som jeg var sterkt preget av frykt og redsel, opplevde jeg også at det mye fint i menigheten. Det var musikk, lek, spill, høytid, humor, turer og lange måltider. De voksne var så inderlig snille og gode, og ville gjerne at jeg skulle trives.
Min opplevelse var likevel at alt var gjennomsyret av idéen om at barna og de unge skulle reddes. Kampen mot det onde var nemlig en kamp på to fronter 1) kampen mot synden i meg selv og 2) kampen mot all dårlig påvirkning fra verden der ute.
Jeg hørte at mennene talte om kampen, at de leste høyt fra Bibelen og forklarte: Enten lytter du til Guds ånd eller så lytter du til selveste Djevelen. Det var viktig å være sammen med dem som trodde det samme som oss, for å ikke bli ført på avveie.
Ikke vær med ugudelige venner
Jeg var et barn som var livredd mine egne følelser og tanker, særlig alt det som hadde med seksualitet å gjøre, for dette var det skitneste av det skitne, og aller viktigst å rense sine tanker for. Frem til jeg var ti- tolv år var menighetens historier fortsatt helt sanne for meg. De var bygget inn i nervesystemet mitt, og tanken på at jeg en gang ikke skulle være i menigheten var totalt fremmed for meg. Da jeg ble 14-15 år begynte noe å dirre inni meg. Det dukket opp noen spørsmål:
Er virkelig det mennene som leder menigheten sier den eneste sanne historien om verden?
Jeg kjente at dette var farlige tanker. Jeg delte dem nesten aldri, for de voksne var raske med å fortelle meg at slik tvil var tankespinn fra min egen fornuft, og fornuften var av det onde. Jeg opplevde at de formanet meg og sa: Du vet jo innerst inne hva som er rett. På møtene ble jeg oppfordret til å be, lese i Bibelen og tilbringe tid med dem som hadde Guds ånd, slik at tvilstanker fra Djevelen ikke skulle få makt over en.
Mine urene tanker
Jeg fryktet Djevelen, men ble ikke kvitt tvilstankene. Jeg grublet og ba i flere år. Plutselig ble jeg nitten og stod på terskelen til voksenlivet. Men hvilken verden skulle jeg være voksen i? Det var utenkelig å se for seg et liv ute i «den onde verden», samtidig som jeg fryktet at det var nettopp slik det kunne ende. Hodet var sprengfullt av alle tankene, det var en karusell som aldri stoppet, men jeg hadde ingen nære venner utenfor menigheten som ville forstå grublingen og frykten min.
Jeg var blitt tilbudt lyset, men hadde selv valgt det bort.
Likevel hoppet jeg. For jeg orket ikke lenger å være fastlåst i grublingen om det var menigheten eller mine egne tanker det var noe galt med. Så jeg hoppet. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg ville lande. Jeg hadde ingen anelse om hvor mange år det skulle ta å finne et slags fotfeste hos meg selv.
Tilbudet lyset
Jeg brukte veldig mange år på å rydde opp i historien som satt i hver celle i kroppen. I tillegg skulle jeg orientere meg i en helt ny mental virkelighet. At jeg hadde hatt psykiske vanskeligheter siden tidlig barndom på grunn av menighetens forkynnelse, var rett og slett ikke en gyldig historie.
Siden «alle andre» hadde det så bra der, måtte det være en feil med meg. En sa til meg: «Tror du ikke at du ville hatt problemer uansett hvor du hadde vokst opp Karin?» Altså, feilen satt i meg. Jeg var blitt tilbudt lyset, men hadde selv valgt det bort. Inntrykket jeg satt igjen med var at jeg burde kjenne min plass, være takknemlig og respektfull og ikke kritisere BCC.
Negativ sosial kontroll
Dette er min historie. Hvis jeg virkelig trodde at BCC har endret seg fundamentalt, kunne jeg fint latt den ligge. Jeg har det fint nå. Problemet er bare det at som styremedlem i Norges eneste frivillige organisasjon som bistår mennesker i religiøse bruddprosesser, hører jeg jevnlig historier som likner min egen.
Hver bruddhistorie med BCC er unik og avhengig av mange faktorer: Egen sensitivitet, kvalitet på relasjoner før bruddet og ikke minst hvorvidt din familie kan karakteriseres som konservativ eller liberal i BCC. Jeg kaller forkynnelsen i BCC for brutal. Jeg mener at forkynnelsen kan påføre barn og unge psykisk vold. Likevel ser det ut til at mange kan tåle det greit, hvis tilstrekkelig mange faktorer ligger på plussiden.
Da jeg vokste opp hørte jeg følgende profeti: Det går ofte dårlig med dem som forlater menigheten, og hvis den profetien ble oppfylt sa man: «Der kan du se!» Flere som har forlatt BCC de siste årene har fortalt meg at profetien lever i beste velgående. Hvis de som har hatt det vanskelig med oppvekst i BCC prøver å forklare at det er sider ved BCC sin kultur som har skapt problemene, snus kappen og det pekes på eksempler på mennesker som har forlatt BCC og har det helt fint. Altså: De det går dårlig med demonstrerer at disse gjorde en alvorlig feil da de forlot menigheten, og de det går bra med viser at menigheten ikke er skadelig.
Jeg tror at BCC vil få et økende omdømmeproblem
Etter snart tretti år med internett, økt kunnskap og dialog med andre har det blitt samlet store mengder erfaringer om bruddprosesser med ulike religiøse miljøer, også tidligere medlemmer av BCC. Vi er blitt mange som har gått den samme «løypa», og har brukt årevis på å vikle oss ut av det jeg vil kalle BCC sin mentale kontroll. For selv om alle historier er unike, så er mye felles. Takket være økt kunnskap og dialog ser vi mønsteret: Den brutale forkynnelsen skader en del sensitive mennesker og skaper årelang, i verste fall livslang, psykisk uhelse med sterke innslag av frykt, skyld, tvil og skam.
Selv om de som skades av BCC sin forkynnelse kanskje er i et mindretall, mener jeg at BCC bør interessere seg for disse historiene. Jeg tror at BCC vil få et økende omdømmeproblem, hvis de ikke ønsker å se på egen forkynnelse i lys av nyere kunnskap om psykisk vold. Jeg håper BCC vil ta imot oppfordringen, men jeg mistenker at de dessverre heller vil rope om angrep på trosfriheten og behovet for minoritetsvern. Jeg håper jeg tar feil.
Brunstad Christian Church har sendt følgende svar på Karin Kildens innlegg i en e-post til Vårt Land:
Vi mener det er betenkelig at redaksjonen i Vårt land ønsker å legge opp til debatt om en sak som er sendt til, men ikke er behandlet av, Statsforvalteren. Vi forstår at Statsforvalter ikke har fått hele varselet enda, og BCC har fortsatt ikke fått innsyn i sakens dokumenter. Etter BCCs syn kan en slik fremgangsmåte undergrave gode prosesser og rettferdig saksbehandling.
I BCC er vi opptatt av å drive vår virksomhet i tråd med lover og regler, og vi tar påstander om brudd på menneskerettigheter og trossamfunnsloven svært alvorlig. Skulle det forekomme lovbrudd hos oss, vil vi straks ta tak i dette.
Vår oppfatning er imidlertid at det som er formidlet til oss, er uriktig fremstilling av fakta og jus. Ut over det har vi tillit til at Statsforvalter vurderer materialet når de mottar dette. Og skulle de henvende seg til oss med spørsmål, vil vi svare ut disse.
Tilsvarende er alle medlemmer og tidligere medlemmer velkommen til å ta kontakt med oss om sine opplevelser og meninger. Når noen i stedet for å kontakte oss velger å igangsette prosesser ovenfor norske myndigheter, forholder vi oss til dette på en ryddig måte.