Mannlig prest, mannlig sykepleier

Det kan trolig ikke sammenlignes, men jeg ønsker å fortelle om mine erfaringer som sykepleier og mann. Når jeg har hatt ansvar for kvinnelige pasienter, som trengte hjelp til toalettbesøk, stell nedentil eller dusj, så har jeg tilstrebet å huske på å spørre «Er det greit at jeg gjør det eller ønsker du helst å få hjelp av en kvinnelig sykepleier?» Noen har nesten fnyst og sagt «selvsagt er det helt greit du gjør det», andre har svart «ja, jeg vil foretrekke en kvinne». Ved det siste svaret; jeg har aldri følt at det har vært en diskvalifisering av meg som sykepleier, at jeg har blitt krenket eller ikke akseptert som sykepleier. Jeg har blitt glad for at jeg hadde avdekket noe som var viktig for pasienten og således kunne legge til rette for det.

Jeg har også opplevd kvinnelige kollegaer som har hatt mannlige pasienter som trengte å få lagt inn urinkateter. Den kvinnelige kollegaen merket en viss vegring hos pasienten og spør: «En mannlig kollega er på jobb; vil det være greiere for deg om han legger inn urinkateteret?». Noen ganger har svaret vært ja og jeg kunne således gjennomføre prosedyren i tråd med pasientens ønske.

Noen ønsker mannlig prest ved sin begravelse. Eller familien ønsker det. Å ta hensyn til det; er det verre, annerledes, utenkelig – eller er det som å ta hensyn til en kvinnelig pasient som ønsker en av eget kjønn til å ivareta stell i intime områder? Jeg har hatt kollegaer / ledere som har hatt en «hard linje» «folk må bare lære seg, må bare forholde seg til at når de kommer på sykehus så må de forholde seg til sykepleiere av begge kjønn». Jeg har vært av den typen som tenker at her må en kunne være noe smidig og kjent på gleden over at en kan respektere en persons ønsker på et område som er nært og intimt.