Voksne for barn har laget en rapport som viser at når foreldre går fra hverandre, blir skilt, er det vondt for barna. Det er gjort en stor spørreundersøkelse der unge voksne blir bedt om å svare på hvordan de opplevde at foreldre flyttet fra hverandre. Det som overrasker i undersøkelsen, er at det er så vondt for barna, vondere enn foreldre oppgir å tro det var. 40 prosent av barna svarer at de opplevde en økning i emosjonelle reaksjoner som sinne, frustrasjon, tristhet og angst, mens foreldre mente bare 25 prosent hadde det så vanskelig.
Det var flere av spørsmålene vi så denne tendensen – 37 prosent av barna sa at den psykiske helsen ble dårligere, mens foreldrene mente bare 20 prosent hadde det vanskeligere.
En vanskelig sorg
Hva er det vi kan lære av disse funnene? Barn som har to foreldre vil ikke vise foreldrene at de har det så vanskelig – de vil ikke legge sten til byrden foreldrene bærer, kanskje? Kan det være at det ikke er plass til å ikke ha det bra, for dette skal jo bli bra, skal det ikke? Foreldre, og særlig mødrene rapporterte mer optimistisk om barnets opplevelse av skilsmissen enn det som var reelt for barna. Det skal jo gå. Det må jo gå!
Dette er en sorg som vi strever med å møte. Dette lider barna av. Vi har jo tatt et voksent valg ved å skille lag. Det er mange som bør velge å skille seg da samlivet ikke er bra for noen. Men omkostninger er det likevel. Som helsesykepleier har jeg møtt disse foreldrene og disse barna mange ganger.
Mens det er nytt, og senere, når det er gått en tid. Jeg kjenner igjen de funnene som rapporten viser. Barn gjør så godt de kan og foreldre gjør det beste de kan. Det er vanskelig å dele smerten, ta imot smerten og sorgen for en forelder. Hun/han har mer enn nok, kanskje, til å kunne ta inn over seg at barnet har det så vanskelig med det som har skjedd.
Barn ser ikke alltid sammenheng med skilsmissen og sinnet, og det gjør ikke vi heller, før vi vet
— Marit Handeland
Mer toleranse
Vi vet at en følelse har det best når den er forstått, anerkjent. Foreldre som orker å ta imot, se smerten, og være litt sammen med barnet i den, gjør en stor forskjell for han/henne. Det er ikke så rart at dette ikke skjer når det er på det mest urolige i bruddet. Rapporten har fått historier om hva som gir hjelp i slike situasjoner. De viser at når skolen og barnehagen vet om det som skjer gir det støtte og er godt.
Det er viktig å forstå at nå er det krise, nå er det lov å ha det vondt. Det er en grunn til at en ikke er så konsentrert, eller klarer å holde seg i ro i timene eller samlingsstund. Da blir det mer toleranse for dette, når en kjenner til grunnen.
Som helsesykepleier blir vi brukt når barn er urolige. Barn ser ikke alltid sammenheng med skilsmissen og sinnet, og det gjør ikke vi heller, før vi vet. Det er så viktig å kjenne til at det er krise. Det må deles med verden. Ungdommene har svart i undersøkelsen at de brukte helsesykepleier for å få hjelp og mange har fått gruppetilbudet «To hjem-samtaler».
Dele opplevelser
Min erfaring er at å dele sine opplevelser med andre i samme situasjon, er godt. Da er de ikke alene, og smarte tips blir delt. Jeg har også hatt fine foreldremøter med de skilte foreldrene etter at slike samtalegrupper er avsluttet.
De kommer enten i hvert sitt foreldremøte, eller møter sammen. Da deler vi anonyme råd fra barna med foreldrene: «Du må ikke bruke meg til å gi den andre beskjeder, snakk sammen!» «Dere må samarbeide om ferie. Jeg skal ikke velge den alene» «Husk at vi er like glad i begge og ikke liker at dere snakker stygt om den andre».
Barn gjør så godt de kan i krisen og sorgen, akkurat som foreldrene. Men det er foreldrene som har mulighet og ansvar for å lette trykket. Bufetat har familievern-tilbud. Mange rapporterer om at det gjør en forskjell å få hjelp, selv om det bare er en av foreldrene som tar imot hjelp.
