Bønn på tvers av tro – uten å blande religionene

Hva om vi formulerte en bønn som tok utgangspunkt i dette og lot mennesker av ulik type tro be den sammen – samtidig? Ett språk, én lengsel, men ulik adressat. Ville det være religionsblanding?

Areopagos skal prøve seg på en slik bønn. I Kulturkirken Jakob i Oslo inviterer vi til Hebdomosritualet. Et meditasjons- og bønneritual basert på tekster fra hinduismen, buddhismen, jødedommen, kristendommen og islam, for å nevne de viktigste. Strukturert rundt syv ord fra skapelsesberetningene i Første Mosebok: dag, jord, liv, vann, himmel, natt og lys. (Hebdomos kommer av det greske ordenstallet «syvende».) Disse ordene kan på ulike måter representere fornyelse, forgjengelighet, lengsel, nåde, fullendelse, fravær og væren. Stoppesteder langs troens og lengselens vei.

Intensjonen er å begynne i det vi har felles. Vi har luket ut alt særdogmatisk stoff og holdt oss til åpne tekster om skapelsesteologi og mystikk, og – kanskje mest kontroversielt – byttet ut ordet «Gud» med ordet «du». Slik kan jeg med min tro, og du med din, be gjennom de samme formuleringene. Hver og en av oss henvender seg til den eller det vi tror på, og fyller selv ut med innhold fra våre respektive tradisjoner. Ta for eksempel setningen «Du rene pust som virker stille.» En formulering som gjentas i alle ritualets deler. Jeg, som kristen, står fritt til å legge den kristne læren om Treenigheten inn i dette. Mennesker med jødisk, muslimsk, buddhistisk, hinduistisk eller annen tro står fritt til å legge inn det innhold som definerer deres trosuttrykk. Den som ikke definerer seg innenfor noen bestemt trosretning kan fylle ut med sin erfaring, fantasi og lengsel. Ikke ulikt den innskrift Paulus referer til i sin tale på Areopagos: «For en ukjent Gud» (Apg 17, 23).

Bach og Bob Dylan

Men hva er vitsen? Ok, vi får en bønn basert på det vi har felles; men et slikt minste religiøst multiplum, blir ikke det en suppe med alt for mange smakløse ingredienser? Er ikke religionenes særpreg viktigst? Her må vi holde tunga beint i munnen. Det som gjør Bach til noe annet enn Bob Dylan, har en rekke viktige kjennetegn. Like viktig er det som gjør både Bach og Bob Dylan til musikk. Vi som tilhører én trosretning, må vokte oss for å bli lik hoderystende feinschmeckere; så marinerte i egen subkultur at vi glemmer at andre sjangre også er musikk.

Når dette er sagt, gjenstår likevel et viktig spørsmål: er dette ritualet religionsblanding i konflikt med det første bud? (2 Mos 20,3.)

Å bevare bakkekontakten

Troen få lov til å være tro. Nøkkelen til å klare det, er å begynne i det fellesmenneskelige. Språk om Gud finnes over hele jorden. Ikke noe av det er identisk med Gud selv, og ingen vet hvilket språk som treffer best. Vi som tror, trenger hjelp til å bevare bakkekontakten og til å huske at vi ikke er spesielle. Det er en etymologisk sammenheng mellom ydmykhet og jord – humilitas og humus. Ydmykhet er å bøye seg mot jorden vi kommer fra. Å ha dype røtter i det skjebne- og artsfellesskapet som definerer oss, fortrenger ikke særpreg; å være rotfestet i menneskets grunnvilkår er snarere en hjelp til å bringe særpreget hjem. Den bare du er blomstrer best i det jordsmonn vi deler. En tro som holder seg til sannheten om egen utgangsposisjon, er en tro som bevarer sin egenart. Ikke ved å spille åpenbaringen ut på sidelinjen, men ved å gjøre innsteget til den autentisk.

I konflikt med det første bud?

Rent praktisk skal Hebdomosritualet etterfølges av åpen eksistensiell samtale. Her ønsker vi at alt fra fri undring til eksplisitt dogmatikk skal komme til uttrykk. Trosretningers konkurrerende påstander får bryne seg på hverandre, og både tro og fravær av tro skal gis rom.

Når dette er sagt, gjenstår likevel et viktig spørsmål: er dette ritualet religionsblanding i konflikt med det første bud? (2 Mos 20,3.) Nei, mener vi. Hebdomosritualet er ikke religionsblanding. Det har et åpent språk som ikke representerer én bestemt tro. Den rituelle sammenhengen representerer heller ikke noen religion. Dette er tekster med religiøst opphav, men av allmenn karakter, og de leses i en ikke-kultisk kontekst. Hebdomosritualets intensjon er å tematisere et fellesreligiøst anliggende på tvers av religionenes kjernepunkter, før vi kommer til dit kjernepunktene gjør seg gjeldende. Altså et predogmatisk uttrykk for menneskets religiøse grunnvilkår.

Den ukjente Gud

Å undersøke forskjeller og likheter mellom måter å tro på er grunnleggende i religionsdialogen. Hebdomosritualet innebærer mer enn bare undersøkelse av likheter; her praktiserer vi dem. Slik er ritualet både en trospraksis og et argument. Et innslag i debatten om hva religiøs identitet er og hvor grensene for trosfellesskap går. Om dette er en smakløs velling, giftig heksebrygg eller en oppkvikkende velkomstdrink i foajéen før dialogens uavlatelige bankett, blir opp til den enkelte å bedømme. Hovedingrediensen er uansett Den ukjente Gud. «Ho Ágnostos Theós», som Paulus appellerer til i sin tale på Areopagos. Det er guden ingen av oss kommer utenom, og som derfor binder oss sammen; og selv om min bønn rettes mot Kristus, og din kanskje mot andre navn, bør flammen på den ukjente guds alter alltid holdes levende. Erkjent som ufravikelig aspekt ved menneskets åndelige situasjon, gjør vi klokt i å gi rom for denne guden i vår tro. Til styrke for troslivets mentalhygiene og et bærekraftig religiøst selvbilde.

Slik kan Hebdomosritualet fungere som et slags ildsted. Ikke den fullkomne sannhetens lys, men noe å feste blikket på sammen. Nok flamme til å holde varmen. Nok lys til at vi ser hverandre.