Innrømmelser fra en mann som feiget ut

Nylig skammet jeg meg så mye at jeg fikk vondt i magen. Det skjedde etter at lederen i Fremskrittspartiets Ungdom, Simen Velle, hadde satt fyr på norsk offentlighet med en Tiktok-video publisert av TV2. I videoen snakket Velle, som er 24 år gammel, om en «tinderifisert sjekkekultur» hvor en liten andel av menn har eksklusiv tilgang på en stor andel av kvinnene. Det betyr at mange «menn sliter med å finne seg en make». Fpu-lederen la skylden for utviklingen på likestillingen, som han mente var redusert til ren kvinnekamp.

Min første reaksjon var hånlatter. Hvem var egentlig dette for en taper? Allerede kort tid etter at videoen ble publisert, tok jeg til sosiale medier for å påpeke et åpenbart paradoks. Nemlig at Fremskrittspartiets Ungdom, som i alle andre sammenhenger dyrker konkurranse med vinnere og tapere, nå plutselig var blitt veldig opptatt av utjevning.

En taper av en mann

Men det tok ikke lang tid før jeg kjente på et lite stikk i magen. Hvorfor var jeg så rask til å markere avstand til Velle? Og hvorfor hadde jeg ikke selv tatt tak i problemene han pekte på med økende ulikheter oss menn imellom? Svaret var ubehagelig, ja direkte skammelig. Det skyldtes ikke først og fremst at jeg er feminist, men snarere at jeg var redd for å identifisere meg med menn som taper.

Jeg var ikke alene om å kjenne behov for å gjøre narr av Velle. Selv om han raskt la seg paddeflat for måten han hadde formulert seg på, fortsatte mange å la seg ryste av det han hadde sagt (og beklaget). Velle ble nok en gang nevnt i samme ordelag som Andrew Tate, en voldtektstiltalt hallik-influencer som framfor alt forsvarer vellykka og rike menns rett til å ta for seg av damer - altså det stikk motsatte av det Velle faktisk prøver å sette på dagsorden.

Man skal ikke skamme seg over å tape i et nyliberalt og individualistisk samfunn.

Andre vitset med at det var lettere å ligge hvis man var på venstresida enn hvis man var med i FpU. Akkurat som meg, reagerte mange av mine venstreorienterte meningsfeller med fordømmelse og hånlatter. NRK Debatten hentet til og med inn en kvinnelig komiker for å diskutere med Velle, bare for å understreke at dette ikke egentlig var en debatt vi skulle ta seriøst.

Å tie det i hjel

Det vi (og jeg) i liten grad gjorde, var å ta problemet på alvor. Det er det all grunn til å gjøre. Hver femte norske mann er uten barn når han blir 50, og andelen øker raskt. Den øker for så vidt også blant kvinner, men ikke i nærheten av i samme tempo. Bare de siste tjue årene har andelen menn uten barn økt fra 17 til 25 prosent. Det er uvisst hvor mange av disse som er ufrivillig barnløse, men det er grunn til å tro at det gjelder ganske mange.

Er dette en utvikling venstreside-menn som meg selv bare kan tie ihjel eller le bort? Nei, jeg synes ikke det. Lykke er åpenbart et sentralt mål for politikken. Ensomhet er tilsvarende et stort og voksende samfunnsproblem. Det samme fallende fødselstall. Ufrivillig barnløse menn er heller ikke ufarlige, tvert imot lar de seg ofte av nettopp den typen giftig maskulinitet som Andrew Tate lokker med. Endelig finnes det en mengde ufrivillig barnløse kvinner, som gjerne vil stifte familie.

Det er klart det kan være både ubehagelig og ustilig å snakke på vegne av menn som ikke får seg noe. Men er man på venstresida, så bør man i mine øyne tro at politikken betyr noe også i familiepolitikken. Det er høyresida som har tenkt at samfunnet består av individer som tar frie valg på et slags kjønnsmarked. Venstresida har derimot alltid tenkt at hva vi velger formes i et samfunn. Staten verken kan eller skal tvinge folk til å bli sammen. Hva slags samfunn vi bygger, har selvfølgelig noe å si for hva slags familier vi får.

Kan politikken bidra?

En positiv utvikling i så måte er at kvinner har fått økonomisk frihet til å skille seg, slik at de kan velge bort menn som ikke behandler dem bra. En annen positiv utvikling er at prevensjon og abort har gitt oss mulighet til en helt annen form for familieplanlegging. Dette vil alle feminister på venstresida være enige i at er resultater av politikk. Hvorfor er det da så utenkelig at politikk også kan bidra til at færre blir ensomme og ufrivillig barnløse?

Her støter jeg raskt på det som helt åpenbart er en villet misforståelse i denne debatten. Den er det like greit å avlive først som sist. Ingen, heller ikke meg, mener at kvinner skal tvinges til å bli sammen med menn de ikke liker. Det er selvfølgelig ikke statens rolle å tvinge noen til å få barn. Derimot er det en troverdig hypotese at store forskjeller i inntekt og utdanning innad blant menn, bidrar til at flere taper på det såkalte kjønnsmarkedet. Å redusere statusforskjellene mellom en lege og en platearbeider vil føre til at færre menn taper på kjønnsmarkedet.

Det er forskningsmessig belagt at kvinner fremdeles ønsker seg en mann med høyere sosioøkonomisk status enn seg selv. Holdninger som dette bør det være feministers oppgave å bekjempe. Samtidig bør vi redusere skillene i sosioøkonomisk status mellom menn, slik at kvinner får mer å velge i. Alt dette er mulig å gjøre uten at staten eller andre offentlige instanser blander seg opp i folks kjærlighetsliv.

For en mann med hjertet på venstre side, burde alt dette egentlig være åpenbart. Likevel var min første reaksjon da jeg så Simen Velles utspill å gjøre narr av ham. Hva kommer det av? I likhet med Velle er jeg også mann. Jeg har både selv og gjennom mine kompiser erfart hvor nådeløst dagens kjønnsmarked kan være. Selv om jeg ikke er enig i at likestillingen er en trussel mot menns stilling, er det åpenbart at det moderne samfunnet gjør flere menn til tapere.

Mitt eget parti Rødt er ikke det spor bedre, for den del (her opptrer ordet «mann» bare en eneste gang, i ordet «gjerningsMANN»)

Siden denne utviklingen i mine øyne henger sammen med økende klasseforskjeller, burde dette være en debatt som venstresida tok eierskap til. Realiteten er at mange av oss har skygget, helt fram til en ungdomspolitiker på høyresida setter menns utfordringer på dagsorden. Da rykker vi til gjengjeld ut, ikke for å ta tak i problemene han tar opp, men for å forsvare oss selv eller drite ham ut.

Rødt er ikke bedre

Den siste uka har stemmer på venstresida gjentatt og gjentatt at vi alltid har tatt menns problemer på alvor. I et leserinnlegg i Klassekampen nylig skrev for eksempel SVs kvinnepolitiske leder Maria Bonita Igland at venstresida slett ikke har neglisjert menns problemer: «Vi har ikke sovet i timen. Vi har vært årvåkne i flere år allerede».

Vel. I SVs program for inneværende stortingsperiode er menn nevnt fire ganger. To ganger handler det om økonomisk utjevning mellom kvinner og menn, altså at kvinner skal opp i lønn. Én gang handler det om at menn og kvinner skal ha like muligheter, men det er tydeligvis umulig å si menn i denne sammenhengen uten å også si «men», for «vi erkjenner at kvinner i dag undertrykkes både politisk, sosialt og økonomisk». Siste treff handler om at menn som ligger med menn også må få gi blod.

Er dette virkelig grunn til å slå seg på brystet og hevde at vi ikke har sovet i timen, men har vært årvåkne i flere år? Mitt eget parti Rødt er ikke det spor bedre, for den del (her opptrer ordet «mann» bare en eneste gang, i ordet «gjerningsMANN»). Rødt har et eget kapittel om kvinnekamp, men ikke noe kapittel om menns problemer. Selvfølgelig vil det både i SV og Rødts programmer finnes mye politikk som kommer menn til gode. Men det finnes en åpenbar motvilje mot å samle denne politikken og sette den i sammenheng med kjønn. Det er underlig, ikke minst når vi vet at begge disse partiene har en klokkertro på at kjønnsstrukturer spiller en sentral rolle i å forme samfunnet.

Det spiller heller ikke noen rolle hvor fornøyde vi på venstresida er med oss selv. Menn i alle aldre flykter fra venstresida. I valget sist stemte bare 7 prosent av unge menn på Ap, mens Høyre og Frp gjorde storeslem. SV er det aller mest kjønnssegregerte av alle norske partier, med mer enn to tredeler kvinnelige velgere. Over hele Vesten øker kjønnsforskjellene blant velgerne. Hvis vi skal unngå et stadig dypere kjønnsskille i politikken, og dessuten vinne valg, er vi nødt til å nå ut til menn også.

Hvorfor er dette så vanskelig for oss? Jeg kan bare svare for meg selv. Men jeg tror det er to grunner til at jeg har feiget ut av debatten om menns problemer så langt. Den første er at jeg er redd for å få kjeft. I det nevnte innlegget til Igland fra SV får jeg ikke bare mitt pass påskrevet, jeg blir (i likhet med Velle) plassert i bås med Andrew Tate. En mann som altså er voldtektstiltalt og åpent driver hallikvirksomhet. Det er slikt man bare må regne med hvis man melder at «venstresida og feministene må skjerpe oss» i debatten om menn som taper på kjønnsmarkedet. Hvis venstresida skal klare å finne svar som menn kan tro på, kan vi ikke ha det sånn at alle som snakker om dette får hodet kuttet av. Et første steg kan være å bannlyse Andrew Tate fra norsk samfunnsdebatt. Han har svært lite eller ingenting med de seriøse problemstillingene rundt kvinner og menns problemer å gjøre, selv om han har mange følgere på Tiktok.

Ynkelige menn

Den andre årsaken er som nevnt at jeg ikke vil være en taper. Menn som taper barnefordelingssaker, ikke får seg arbeid, ikke får ligge med damer, forblir ufrivillig barnløse, sliter med å lese og skrive - alt dette er i vårt samfunn stemplet som ynkelig. Som en sosialistisk politiker burde min oppgave være å stå imot dette. Man skal ikke skamme seg over å tape i et nyliberalt og individualistisk samfunn. Det er tvert om samfunnet som skal skamme seg, som produserer vinnere og tapere over en lav sko.

Jeg vil ikke identifisere meg med menn som verken får seg dame eller familie

Men akkurat når det kommer til menn har jeg ikke klart å følge mine egne prinsipper. Jeg vil ikke identifisere meg med menn som verken får seg dame eller familie. Derfor har jeg reagert på menns problemer med en blanding av avvisning og hånlatter. Den nye generasjonen menn på høyresida, har derimot ikke noe problem med å tale tapernes sak, slik Simen Velle gjorde i sitt utspill. Selv om de selv har gode karrierer og alle muligheter tar de på seg å snakke på vegne av de mennene som sliter. Det burde egentlig være venstresidas menn som gjorde akkurat det.

Umandig å klage

Det har i alle fall jeg rett og slett feiget ut av. På den måten har jeg paradoksalt nok bidratt til å opprettholde et trangt og patriarkalsk mannsideal som jeg egentlig er imot. Framfor å ta guttas problemer på alvor, har jeg avvist det som nærmest noe umandig å klage over at man ikke får seg noe. Det skammer jeg meg dypt og inderlig for.

Det er ikke likestillingen som står i veien for menns rettigheter. Staten skal heller ikke regulere hvem som skal skape familie sammen. Menn kan like fullt ha problemer som kjønn for det . Det er problemer vi må ta på større alvor framover. Jeg har fremdeles ikke noe lyst til å være en taper. Men av og til må man bare rette ryggen og gjøre det som skal til. Hvis menn på venstresida feiger ut av denne debatten, så risikerer vi å tape en hel generasjon av gutter.