Prestetjeneste når budsjettene krymper

Prestetjenesten i Den norske kirke er helt sentral i kirkens arbeid i å være en landsdekkende folkekirke, som er målet for statens finansiering av Den norske kirke. I statsbudsjettet for 2024 står det: «Ei landsdekkjande presteteneste er eit vilkår for at Den norske kyrkja framleis skal vere ei folkekyrkje.» Når staten er tydelig på prestetjenestens betydning i å opprettholde en landsdekkende folkekirke, så mener jeg det er bekymringsfullt at Kirkerådet har vedtatt et budsjett med underskudd for første gang siden Den norske kirke ble en selvstendig folkekirke i 2017. Hva vil dette få av konsekvenser for prestetjenesten i soknene?

Når kirken har problemer med å få årets budsjett i balanse, så står den dårligere rustet til å håndtere en situasjon i fremtiden hvor politikere ikke opprettholder dagens nivå på økonomisk tildeling til den Den norske kirke, slik flere partier utenfor dagens regjering har gitt signaler om. Har kirken selv, på samme måten som staten, vilje til å peke på prestetjenesten som vesentlig for å opprettholde Den norske kirke som folkekirke?

Den største kontaktflaten

Hvorfor blir prestetjenesten omtalt som det grunnleggende for å opprettholde folkekirken? Et eksempel kan være kirkelig gravferd. Ifølge tall fra SSB ble det i 2022 holdt 38066 kirkelige gravferder i Den norske kirke. Dette utgjør 83,2 prosent av alle døde i Norge samme år. Gravferdstallene viser er at prosentandelen for kirkelige gravferd faktisk langt overgår andelen Den norske kirkes medlemmer utgjør av befolkningen i: 63,7% (2022). Det betyr at prestetjenesten er den desidert største kontaktflaten Den norske kirke har i møte med folk i Norge både når det gjelder medlemmer og ikke-medlemmer.

Alle som jobber i menighet, vet at det er et helt team som jobber og er i samspill for å gjennomføre en gravferd. Men at det finnes et kirkebygg og en prestetjeneste i det lokale sokn er grunnleggende. Gjennom gudstjenester, dåp, gravferd og vielser, prestetjeneste i samfunnsinstitusjoner, beredskapstjeneste, deltakelse i kriseteam med mer, så synliggjør prestetjenesten en tydelig sammenheng med antall operative prestestillinger og kirkens oppgave i å være en landsdekkende folkekirke.

Den totale strukturen

Men allerede nå at så har Den norske kirke en organisering som koster mer enn dens økonomiske tildeling. Det paradoksale er, at hadde det ikke vært for ledighet i mange prestestillinger, med andre ord rekrutteringsutfordringer, så hadde situasjonen vært ytterligere dramatisk. Økonomi til å tilsette i alle stillinger har man i dag faktisk ikke.

Når musikk, prekenkunst, liturgi, administrering og snømåking av kirketrapper svinger i lag, skapes det en kirke som favner hele livet

Jeg mener det er prekært hvordan kirken nå selv gjør valg i møte med behov for omstilling og innsparingstiltak. Løsningen kan ikke være å fjerne prestestillinger. Kirken må vise vilje til å se på hele sin struktur og organisasjon når underskudd og behov for omstilling må håndteres. Hvor ofte må kirkemøtet samles? Hvor stor organisasjon trenger kirken nasjonalt? Hvor store må bispedømmeadministrasjonene være? Hvordan organiseres prestetjenesten og andre stillinger lokalt? Hva er kostnadene på tilskuddsforvaltningen? Det kan synes som drastiske tiltak, men for enhver stilling man trekker inn fra tjenesten ute i soknene, så tar man også bort et lite stykke av den tjenesten som gjør at Den norske kirke forblir en folkekirke.

Finstemt kunst å være folkekirke

Det er alltid et enkelt og effektivt grep å redusere antall stillinger for å redusere kostnader. Men Den norske kirkes organer med budsjettansvar må være klar over hva man rører hvis man fjerner prestestillinger. Grensen er ikke lett å se, men jeg mener det er utvilsomt at det finnes en grense for hvor mange prestestillinger man kan røre ved før man rører ved selve kontaktflaten mellom folk og kirke, - for eksempel gjennom 38000 kirkelige gravferder. Og rører man ved den brede kontaktflaten mellom folk og kirke, så rører man fort ved oppdraget Den norske kirke har som folkekirke. Og da skal man ikke være mye til profet for å spå at dette igjen kan endre statens finansieringsvilje overfor Den norske kirke.

Det er en finstemt kunst å være folkekirke i tjeneste for folk. Når musikk, prekenkunst, liturgi, administrering og snømåking av kirketrapper svinger i lag, skapes det en kirke som favner hele livet. Da skapes det også en høyere himmel over livet. Skal dette fortsette å skje på hvert et sted, mener jeg det nå er et behov for en tydelighet fra Kirkeråd og Kirkemøtet, på sammenhengen mellom en landsdekkende folkekirke og å opprettholde bemanningen av en landsdekkende prestetjeneste.