Da Sending-utvalgets anbefaling om et todelt bistandssystem ble debattert på politisk kvarter 27.februar, forsvant det viktigste poenget mellom to stoler. For der utvalgets anbefalinger fungerte som skylapper for politikerne, løftet NRKs Lars Nehru Sand et høyst interessant poeng; nemlig hva som skjer når bistandsmidlene settes opp mot alle andre krisemidler i et krisepreget samfunn.
KrFs Dag Inge Ulstein gjentok hele debatten hvordan hovedmålet i norsk bistand er og må forbli fattigdomsbekjempelse. Samtidig, dersom man ønsker at bistandsnivået fortsatt skal være høyt i møte med en slags «krigsøkonomi» må man klare å koble bistandens resultater opp mot det som er strategiske interesser her hjemme. Gjør man ikke det, risikerer man ikke bare å svekke norske geopolitiske interesser, men også kontinuiteten og stabiliteten i utviklingspolitikken.
Bistand som maktmiddel
At bistand brukes som et maktmiddel er ikke et nytt faktum. Både Vesten og resten har holdt på med dette i tiår allerede. Bruken av bistand som strategisk virkemiddel har blitt viktigere de senere årene i lys av en «destabilisert» verdensorden.
I dag ser vi hvordan den afrikanske energisektoren er av strategisk viktighet til Kina gjennom enorme investeringer.
Eksempelvis står det afrikanske kontinentet overfor en enorm befolkningsvekst de neste femti årene. Det er en utvikling som vil lede til et økt behov for råvarer og energi på kontinentet. I dag ser vi hvordan den afrikanske energisektoren er av strategisk viktighet til Kina gjennom enorme investeringer. Investeringer som gjøres for å bygge et avhengighetsforhold, men også positive politiske relasjoner. Disse relasjonene ser man igjen blant annet i FNs sikkerhetsråd. Det er av høy strategisk interesse for Norge og Vesten, å hindre en utvikling hvor utviklingsland blir politisk bundet opp til totalitære regimer gjennom bistandsmidler.
Norge har allerede en del av kompetansen som trengs for å ta opp konkurransen med for eksempel Kina. Innenfor energi og utvikling har vi hatt stor suksess med prosjektet «Olje for utvikling», som nå avvikles, men erstattes med et bredere energiprogram. Bistandsprosjekter som disse kan være med på å sikre strategiske interesser gjennom en konkurransemekanikk, samtidig som man står for en konstruktiv utviklingspolitikk. Samme effekt kan vi vente av økt frihandel med utviklingsland fra Europas side, der handel bygger positive politiske relasjoner, samtidig som det sikrer oss strategisk viktige råvarer.
Politiske føringer
Når Unge Høyre tidligere har løftet behovet for et større fokus på egeninteressene i utenrikspolitikken, har vi blitt anklaget for å være usolidariske. Samtidig viser forskning fra det siste tiåret at det flere grep man kan ta for å sikre strategisk interesser og fortsatt bedrive konstruktiv utviklingspolitikk. For å få til dette er vi avhengig av tydeligere politiske føringer om at bistanden skal være målrettet og synlig, samtidig som den er konkurranserettet.
Det blir dermed et sidespor i bistandsdebatten når vi debatterer om en egen klimapost i bistandsbudsjettet ødelegger for fattigdomsbekjempelsen. For Norge, står som resten av verden, ovenfor en situasjon som krever større, nødvendige investeringer i egen sikkerhet og sivilsamfunn. Ønsker man at bistandsmidlene ikke skal rammes av disse investeringene, må vi se hvordan de heller kan bidra inn til en tryggere verdensorden.
Det Norge trenger er ikke en ny debatt om strukturen på bistanden, men en større debatt om hva vi ønsker å oppnå med de om lag femti milliardene bistanden utgjør.