Det utålelige med misjonærbarnas lidelser

Misjonærbarn og jurist Elisabeth K Johansen stilte i en kronikk i Dagen spørsmål med mine motiv for podkasten «Misjonærbarna». Teksten ble fjernet da avisa ble usikker på om misjonærbarnet Johansen i det hele tatt eksisterer.

Så hvorfor da svare en skribent som muligens er en fabrikasjon? Vel, jeg er primært skjønnlitterær forfatter, jeg tar fiktive karakterer på største alvor. Dessuten tror jeg Elisabeth K Johansens innlegg utrykker noe ingen andre tør å si høyt. Men som mange i Misjonssambandet tenker.

Det synes også i Odd Østbys innlegg «Ensidig om misjonærbarn» i organisasjonens eget magasin Utsyn. Her gjør han seg spekulasjoner om mine motiver som tidvis likner Johansens, om enn i en langt mer sober form. Ingen av innleggene om podkasten på Utsyns facebookside har fått flere likere enn Østby.

Rystelsen

Kronikken signert Johansen har to hovedpoeng: Først at podkasten «Misjonærbarna» misbruker både velrenommerte Gyldendal forlag og misjonærbarnas fortellinger til å lage en drittpakke mot Misjonssambandet. Deretter at kvinnen som gikk til erstatningssak mot organisasjonen i 2013 har seg selv å takke for tapet.

Ja, jeg leter etter smertefulle svar, både i misjonærbarnas fortellinger, i Misjonssambandets selvforståelse, i ledelsens valg, i sang og forkynnelse

Det underbygges med et intervju i Dagen, der jeg sa at det som rystet meg mest med misjonærbarnsaken er Misjonssambandets håndtering, spesielt under rettssaken. «Den uttalelsen rystet meg faktisk, i betydelig grad, og avslører at vi eksponeres for en podkast hvis tematikk er langt mer overgripende enn enkeltindividers subjektive fortellinger», skriver vedkommende i innlegget.

Noen avsløring har vel innleggsskribenten neppe gjort, det blir tydelig allerede de første ti minuttene av første episode at vi følger en «overgripende» tematikk. Lene Ask gjorde i 2021 en utmerket jobb med boka O bli hos meg for å dokumentere enkelthistorier. Mitt mål var et annet, nemlig å prøve å finne ut hvorfor dette skjedde slik det gjorde.

Kulturen

Motstanden mot å forholde seg til overordnede spørsmål er ikke kronikkforfatteren alene om. Intervjuet med Misjonssambandets profilerte sjelesørgerpar Sætre viser det samme, der de i Dagen «fordømmer det som skjedde av overgrep, krenkelser og omsorgssvikt, men synes likevel det er vanskelig å dømme den praksisen som var gjeldende den gangen.»

Jeg sliter med å følge resonnementet: Kan man ikke kjenne på noe smertefullt og vanskelig uten å fordømme? Er det å snakke om problemene med praksisen det samme som å dømme den? Må alt forstås som rett eller feil, frikjent eller fordømt? Sjelesørgerne synes å leve i en verden fattig på kompleksitet, der strategiene for å snakke om vanskelig ting virker begrenset. Hvis det gjelder kronikkforfatteren også er det lett å skjønne hvorfor vedkommende kaller podkasten «en drittpakke», «en svertekampanje», og en «maktkamp orkestrert av brødrene Øystein og Endre Stene».

Min hypotese er at tro og tenkning har konkrete konsekvenser. Både positive og negative

For ja, jeg leter etter smertefulle svar, både i misjonærbarnas fortellinger, i Misjonssambandets selvforståelse, i ledelsens valg, i sang og forkynnelse. Og det jeg mener å finne, er en organisasjon som har utviklet en forståelse av å ha fått et særlig oppdrag fra Gud, og en kallsforkynnelse der enkeltpersoner har gitt sine liv til oppdraget. Dette mener jeg har lagt til rette for en kultur der normalt omsorgsfulle foreldre har risikert egne barns velferd. Ofte har det gått bra, noen ganger skikkelig dårlig. Det er altså enorme dilemma her, knyttet til barn, til tro og til Gud.

Min hypotese er at tro og tenkning har konkrete konsekvenser. Både positive og negative. Det betyr på ingen måte at jeg generelt er mot misjon som mange inkludert Bråthen har hevdet, men at det definitivt må være mulig å se kritisk på noen av følgene.

Rettsforståelsen

Misjonssambandet har innvendt at mange organisasjoner hadde internater. Jeg kjenner likevel ikke noen misjonsorganisasjon som har blitt konfrontert med konsekvensene så ofte, og som har vært så offentlig avvisende tilbake. Noe til og med organisasjonens informasjonsleder Espen Ottosen nylig beklaget.

I så måte er rettssaken i Stavanger 2013 symptomatisk. Her prosederte Misjonssambandet og Frikirkens advokat på at kvaliteten ved internatene var tilstrekkelig – men, la man til, om den ikke var det, hadde foreldrene uansett ansvar for barnas ve og vel. Det er motsatt av hva som ble sagt i beklagelsene i 2009 og 2023, der de tok ansvar for å ha skapt et system som førte til omsorgssvikt og overgrep.

Opplevelsen av urett vekker noe dypt i oss, noe som har kraft til å velte systemer og regimer. Og ja, misjonsorganisasjoner.

I innlegget, som hevder å være skrevet av en jurist, står det at dommen var entydig, mange av oss som har lest den er uenig. Generalsekretær Bråthen synes å argumentere i podkasten for at jussen har sin egen logikk. Uansett: problemet er ikke rettssaken isolert sett. Problemet er hva som har vært kommunisert i årene før og etter.

En gjerningsmann som erkjenner sin skyld og sitt ansvar igjen og igjen, bare ikke i øyeblikket han står tiltalt, kan ikke forvente å høste aktelse for sine innrømmelser og beklagelser. Og frifinnes så denne gjerningsmannen for forbrytelsen basert på forklaringen han ga i retten, vil det krenke vår almene rettsfølelse. Nettopp derfor blir jeg og så mange av lytterne rystet. Her hjelper det ikke om all verdens jurister mener noe annet, enten de er fiktive eller virkelig. Opplevelsen av urett vekker noe dypt i oss, noe som har kraft til å velte systemer og regimer. Og ja, misjonsorganisasjoner.

Helbredelsen

Jeg er enig i at podkasten er en «drittpakke av dimensjoner», om dette ikke tas på alvor av Misjonssambandet. Men gjør man noe som hjelper, derimot, tror jeg den kan bli en velsignelse. Det er helt opp til organisasjonen selv.

Jeg er ikke et misjonærbarn, men jeg er definitivt et misjonens barn. Jeg vokste opp i misjonsmaskineriet, og nå insisterer jeg på å undersøke skadene den har skapt. For det er mange sår å lege, enten det er ignorerte misjonærbarn, skamfulle misjonærforeldre, varslere som ikke har blitt hørt, ledere som har kommet til kort. «Vi kjem ingen veg ved å gruble og sørge kvar for oss», som misjonærfar Kåre Fauske uttrykte det i Vårt Land.

Maskineriet har også produsert misjonærbarnet Elisabeth K Johansen, enten hun er virkelig eller ikke. Jeg vil gjerne snakke med personen bak innlegget, hvor spekulasjonene rundt motivene for podkasten kommer fra, hvorfor mine motiver er viktigere enn det jeg faktisk sier.

Du er hjertelig velkommen til neste episode av «Misjonærbarna». Jeg lover full anonymitet, uansett hvem du er.

Vårt Land har lest det opprinnelige innlegget signert Elisabeth K Johansen. Det er nå fjernet fra Dagens nettsider.