Maktmisbruk av Vårt Land?

Nylig kunne man lese følgende overskrift i Vårt Lands leder: «Kunnskapsløst av KrFs konspirasjonsteoretiker». Lederartikkelen omtaler meg i negative ordelag, noe som ikke er første gang i Vårt Land. Redaksjonen har gjentatte ganger gitt meg merkelapper som «kontroversiell», «omstridt», «ekstreme holdninger» og «konspirasjonsteoretiker». Dette har skjedd over tid av den samme avisen, men ikke i andre aviser. Slik presenterer Vårt Land meg, Truls Olufsen-Mehus, en lokalpolitiker fra Finnmark KrF. Gang på gang. Men hvorfor?

De mange jobbene i mitt voksne liv har ofte handlet om å forvalte ord på best mulig måte og oppnå mest mulig med dem. Derfor svarer jeg ofte tydelig og med innarbeidet kunnskap når journalister spør meg om noe. Da jeg fikk tro og ble kvitt menneskefrykt for et par år siden, tok jeg et valg om å ytre det jeg mener er rett. Det har kostet.

Ofte står jeg, tilsynelatende alene, i harde møter med Vårt Lands journalister og redaktører. Men jeg reiser meg opp igjen og børster støvet. Det kan være tøft, men jeg tror det også vitner om karakter. Jeg fortsetter og går på.

Minner om aktivisme

Hva er Vårt Lands agenda med å stadig ta mannen og ikke ballen? Kanskje er det at for mange i redaksjonen har en politisk bakgrunn, og politiske agendaer. Avisa har en overdreven vilje til å bruke makt for å oppnå politiske mål, som det å få meg kastet ut av politikken, eller påvirke støttespillere og velgere til å ikke ta meg seriøst, til å ikke gi meg tillit i eget parti. Til å ikke våge å støtte meg offentlig.

Da jeg fikk tro og ble kvitt menneskefrykt for et par år siden, tok jeg et valg om å ytre det jeg mener er rett. Det har kostet

La oss se på noen eksempler av Vårt Lands kritikkverdige adferd: I en sak kalt «Kontroversiell politiker skaper uro i KrF» titulerte redaksjonen intervjuobjektet Idar Kjølsvik som stortingskandidat for Trøndelag KrF. Der fikk Kjølsvik lov til å lire av seg sine personlige meninger og negative karakteristikker om meg, helt uten filter. Han uttalte at årsaken til at jeg var fylkesleder og tidligere stortingskandidat var at «Det er lett å vippe eit lite møte til din fordel. Særleg om ein er talefør, slik Olufsen-Mehus er.» Kjølsvik la til: «Eg har halde kjeft om dette for lenge».

Velgerne viste oss nylig at Kjølsvik tok skammelig feil, ettersom de stemte meg inn i fylkestinget. Med flest personstemmer løftet velgerne meg til topps forbi kandidatene som sto foran meg på lista, plassert der av partikollegaer som går i utakt med grasrota. Kanskje delegatene i KrF hadde lest for mye i Vårt Land?

Det samme skjedde i kommunevalget. Og i bispedømmerådsvalget. Så hvordan begrunner Vårt Land sin siste lederartikkel med at de skriver at jeg har «lite støtte i eget parti», når det er velgerne og grasrota som er KrF? Grasrot og velgere ser ut til å velge meg, til tross for Vårt Lands kampanjer for det motsatte.

Kunsten å konstruere saker

På toppen av dette, talte ikke Idar Kjølsvik med den autoritet han ble presentert med i avisa. Vårt Land valgte nemlig å titulere det som var 7. kandidat som KrF Trøndelags «stortingskandidat». Er ikke dette et virkemiddel for å konstruere opp tyngde og substans til en luftspeiling av en sak?

Videre i saken for å begrave meg, hentet Vårt Land fram en annen kritiker som de kalte «tidlegare sentralstyremedlem i KrFU, Mai Lene Hæåk». Vårt Land burde heller titulert Hæåk som det hun er, «deres egen gjestekommentator» slik det står på nettsiden deres. Vårt Land-redaksjonens yndling, Hæåk, «oppmodar partileiinga om å komme med eit tydeleg motsvar». Altså en negativ reaksjon til meg.

Jeg lot meg ikke presse, så pressen valgte å ikke publisere mine saklige begrunnelser og refleksjoner

Som om ikke det var nok, skrev Vårt Land i saken at «Olufsen-Mehus lanserte seg selv som lederkandidat i partiet. Den egenrådige fylkeslederen vekker uro i partiet.» Dette måtte jeg også kreve at de korrigerte, fordi jeg ble foreslått som leder av KrF fra andre høringsinstanser enn mitt eget fylkeslag. Vårt Land publiserte feil på feil i en fiktiv sak. Hvis jeg skulle laget en skikkelig drittpakke på noen, ville jeg brukt denne saken som mal.

En sak som kunne renvasket meg og nyansert bildet betraktelig knyttet til min kunnskap og valg om vaksinevalg og smittehåndtering ble aldri publisert. Journalisten var så aggressiv i telefon at kona satt og beit negler under det halvtimeslange intervjuet. Men mine svar var solide og faglig forankret. Jeg lot meg ikke presse, så pressen valgte å ikke publisere mine saklige begrunnelser og refleksjoner.

Emosjonelle ansatte

I svaret mitt på en anklagende og drøy kommentarartikkel skrevet av en av Vårt Lands ansatte, avslørte jeg på Facebook en epost-korrespondanse med avisas debattleder. Redaksjonen nektet å la meg få tilsvarsrett på et karakterdrap som tok til orde for ekskludering fra KrF. Det tok ni dager før Vårt Land ville publisere mitt tilsvar.

Saken var skrevet av tidligere KrFU-politiker, Emil A. Erstad. Erstad skrev om meg at jeg «ofte lenker til ekstreme, konspiratoriske nettstader som steigan.no og resett.no». Dette klagde jeg på som uriktige opplysninger. De oppdaterte nettsaken først etter 16 dager, men det hjelper ikke mye at avisa skriver «Dette er ikke riktig», uker etter at saken var en nyhet.

Jeg er spent på om Vårt Land stempler redaktør Mellingen som konspirasjonsteoretiker, eller om den merkelappen er reservert for meg

Erstad skrev at jeg «har òg flagga at han er motstandar av koronavaksinering» mens det jeg har vært i mot er at staten åpner for vaksinering av barn, mens FHI ikke anbefalte vaksinering. Hadde Vårt Land publisert intervjuet som forklarte mine vaksinevalg og hvilke solide kilder jeg brukte, så hadde ikke dette blitt en sak. Men mine svar ville de ikke vise noen. Derfor bør de kanskje leses nå?

Tar mannen og ikke ballen

Og nå skjedde det altså igjen. På lederplass i Vårt Land blir jeg stemplet som «konspirasjonsteoretiker» uten saklig begrunnelse. Denne gang ved at jeg i en podcast påpekte at det er uheldig at Pressens Hus inneholder den fjerde statsmakts tyngste organer. Jeg stilte spørsmål fordi det er kritikkverdig at NTB, Faktisk.no, PFU, redaktørforeningen og flere andre spiser lunsj og omgås på daglig basis. Samtidig som de skal passe på, faktasjekke og premiere hverandre. Jeg kalte Pressens Hus for «rottebolig» i en podcast.

Heldigvis har ansvarlig redaktør i Telemarksavisa, Ove Mellingen, gitt meg støtte i en kommentarartikkel i at Pressens Hus godt kan kritiseres. Fordi også Mellingen skriver at det er kritikkverdig at pressen rotter seg sammen som i et laug. Og det at folk oppfatter pressen som et laug er like problematisk. Nå er jeg invitert til Pressens Hus for omvisning. Jeg er spent på om Vårt Land stempler redaktør Mellingen som konspirasjonsteoretiker, eller om den merkelappen er reservert for meg.

Jeg tror alt dette er politisk motivert i Vårt Land. Hvor langt må en redaksjon gå før summen av handlinger kan kalles maktmisbruk? Eller er det slik at målet helliger midlene?