Bispedømmerådskollega i Stavanger fra Åpen folkekirke, Dorrit Vignes, kommer med grove beskyldninger mot meg. Jeg ønsker alltid å forholde meg til sak og ikke til person. Jeg har naturligvis ikke trakassert noen, og må stå fritt til å kommentere nyheter og utviklingstrekk i Den norske kirke (Dnk), som alle andre og ikke minst som kirkepolitiker.
Nyheten om den første ikke-binære presten som vigsles i Norge har blitt slått opp i nasjonale medier. Jeg både registrerer og mottar henvendelser der personer stiller spørsmålet om hva som skjer i kirken, og hva dette sier om fremtiden.
Arbeidsgiveransvaret
Vignes virker heller ikke å ha fått med seg hvordan strukturen i Dnk er, med tanke på utøvelse av arbeidsgiveransvar. Prestenes øverste arbeidsgiver er biskopen i det enkelte bispedømme. Det uttrykkes i klartekst i tjenesteordning for biskoper § 2. Jeg som person er ikke arbeidsgiver, men kirkepolitiker som deltar i styrende organer, som bispedømmerådet og Kirkemøtet. Jeg er valgt av medlemmer på grunn av synspunkter jeg står for, og har fått tillit til å representere disse i Dnk. På den måten deltar lekfolket selv i styringen av kirken på de ulike nivå, og representerer de ulike synspunkter som finnes i vårt trossamfunn. Både konservative og liberale synspunkter. Slik skal det være i en folkekirke.
Bispedømmerådene har i flere år hatt ansvar for å tilsette og vurdere hvem som er best kvalifisert til en stilling. Det er en helt avgrenset arbeidsgiverfunksjon, som utøves av et kollektivt organ. Bispedømmerådet konstitueres fra møte til møte, slik også Kirkemøtet konstitueres fra gang til gang. Vi går hjem om kvelden ikke som et organ, men som valgte medlemmer og kirkepolitikere.
Særlig som lutheranere, men også som kristne, har vi en dissenterarv med oss som vi skal ta vare på
Viktig meningsmangfold
Fra i år er tilsettingsmyndigheten lagt til et tilsettingsråd i administrasjonen. Tilbake står muligheter til å peke ut noen politiske og strategiske retninger. Og å ta stilling til tilsettingspraksis i saker på Kirkemøtet og å utfordre biskopene på deres ansvar. Når vi ser på de urovekkende utviklingstrekkene i verden, skjønner vi at debatter og meningsmangfold er viktig. Særlig som lutheranere, men også som kristne, har vi en dissenterarv med oss som vi skal ta vare på. Som kirkepolitikere må vi tørre, og har en forpliktelse til, å stadig velge mellom flertallssynspunkter og mindretallssynspunkter. Vi må romme en fortløpende debatt om kirkeskipets kurs, i lys av den tro og den arv vi er med på å forvalte.
Vår tro følger ikke blindt eller ukritisk samfunnsutviklingen. Vi er et trossamfunn først av alt, og har mulighet til å velge å forholde oss annerledes enn ikke-religiøse organisasjoner. Vi kan ikke se bort ifra at tiden igjen kommer der nye teser må spikres opp på kirkedøren.
Jeg uttaler meg alltid som kirkepolitiker. Skulle jeg i fremtiden bli valgt som nestleder eller leder av et kirkelig organ, vil jeg da måtte klargjøre om jeg uttaler meg på vegne av organet eller som enkeltstående politiker.
