Ikke stopp utenlandsadopsjon

For et år siden fikk jeg og min mann legge ut på vårt livs viktigste reise: til Taiwan. Her fikk vi endelig se, klemme, bli kjent med og adoptere vår elskede og etterlengtede sønn, etter mange års venting og tårer. Nå har vi en sønn, og han har fått en mamma og pappa. Hadde dette vært i år, ville gleden vært byttet ut med sorg.

Bufdir har nå anbefalt full stans i alle adopsjoner i inntil to år. Samtidig har Bufdir på to måneder avslått fire av elleve lands formidlingstillatelser på det som ser ut til å være et veldig tynt grunnlag. En full toårig stans, uten involvering av adopsjonsforeninger og interesseorganisasjoner, er i realiteten slutten på utenlandsadopsjon. Det er også en mistenkeliggjøring av alle adopterte og adoptivfamilier. Dette bør vekke stor bekymring.

Granskning og forbedring av adopsjonsfeltet er positivt. Våre naboland har også gjennomført dette, men uten stans i adopsjoner. Mennesker som har lidd urett i sin egen adopsjonshistorie må få rettferdighet, men rettferdigheten må fylles på en annen måte enn å frata fremtidige barn muligheten til å vokse opp i en familie. Bitterhet avler ingen rettferdighet.

Ikke menneskehandel

Måten enkelte medier omtaler adopsjon i dag, har til felles at de utelater viktige fakta, og maler et feil bilde av dagens adopsjonssituasjon. Veldig få har hørt om Haag-konvensjonen som Norge ratifiserte i 1996, som vi fikk inn i lovverket fra 2016. Alle landene Norge samarbeider med i adopsjon er forpliktet til å jobbe i samsvar med Haagkonvensjonen. I adopsjonssammenheng betyr dette at et land bare kan adoptere et barn utenlands dersom de ikke har lyktes i å adoptere barnet i sin biologiske storfamilie eller innenlands. Dette er grunnen til at dagens adoptivbarn sjelden er babyer, og at Norge samarbeider med langt færre land enn tidligere. Granskningen får vise, men vi ser at lovverket rundt internasjonal adopsjon er betraktelig styrket i dag sammenlignet med tidligere. I dag vokser om lag 150 millioner barn i verden opp uten en familie, og kun et lite fåtall av disse barna blir frigjort for internasjonal adopsjon. Dette er et globalt problem vi som land må imøtekomme, fremfor å lukke øynene av frykt for å gjøre feil.

At ordet menneskehandel brukes når det snakkes om adopsjon i media, er en fornærmelse mot adopterte og deres familier

At ordet menneskehandel brukes når det snakkes om adopsjon i media, er en fornærmelse mot adopterte og deres familier. Sannheten er det motsatte; det er barn som ikke blir adoptert som er sårbare for menneskehandel. Adopsjon er ikke menneskehandel. Prostitusjon er menneskehandel og det er dessverre skjebnen for mange som ikke blir adoptert. Å konsekvent omtale så mange mennesker med ulike negative substantiv målrettet for å få mennesker til å endre holdninger er propaganda. Øyeblikket et barn blir lovlig adoptert av omsorgsfulle og kjærlige foreldre er det beskyttet mot menneskehandel.

FNs barnekonvensjon erkjenner at barn har rett til å vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av trygghet, kjærlighet og forståelse. En institusjon er et sårbart og kaldt sted å vokse opp. Derfor prioriterer Haagkonvensjonen utenlandsadopsjon foran en oppvekst i institusjon. Enkelte adopterte som tar til orde for full stans i utenlandsadopsjon hevder de kunne vært foruten familie i Norge, såfremt de hadde fått beholde sitt eget språk og kultur, underforstått på et barnehjem i sitt hjemland. Det er stor grunn til å spørre seg om alle de 20.000 utenlandsadopterte i Norge i dag er enige i dette.

Mister hverandre på målstreken

For meg og min mann var vår sønn vår eneste mulighet til å bli foreldre. Samtidig var vi hans eneste mulighet til å få foreldre. Vi er overbevist om at et barn har vunnet livet ved å vokse opp i en familie. Uten en familie er livet en konstant krig og kamp for tilværelsen fra ung, ung alder. Dette unner jeg ingen. I Taiwan kalles dette Yǒngyuǎn de yījiā rén – «Forevig familie». Jeg hører i dag om hvordan flere barn som står i siste etappe av å få en Forevig familie i Norge som nå står i fare for å miste dette.

Adopsjon er ikke menneskehandel. Prostitusjon er menneskehandel og det er dessverre skjebnen for mange som ikke blir adoptert

Adopsjonssituasjonen i dag er annerledes enn tidligere. Av de 150 millionene er det i dag kun 40-45 barn i året som blir adoptert til Norge. Disse er andre lands barnevernsbarn som statlig barnevern i samarbeidslandet ikke har lyktes med å finne familie til. De har ofte helseutfordringer, diagnoser og trøblete familiebakgrunn. Adoptivforeldre er ikke enkle mennesker som kjøper seg et barn, men godkjente adoptivforeldre av begge staters myndigheter som går gjennom årelange prosesser for å forberede seg best mulig på omsorgsoppgaven.

Min bønn til barne- og familieministeren, Stortinget og regjeringen er at de setter ned foten for et barne, ungdoms- og familiedirektorat som aktivt raserer fremtiden til barn som trenger familie, samt fremtidige foreldre som har gjennomgått opptil seks år lange prosesser, og som med bilde av barnet i ene hånda og flybillettene i andre, nå mister hverandre på målstreken.