Det stumme og lange skriket

Det har vært en tung høst og vinter. I månedsvis nå, har jeg stått på sidelinja og sett på en politisk virkelighet der altfor mange velger seg forbehold og taushet som svar på den massive volden mot sivilbefolkningen i Gaza. På mange måter har folkerettsbruddene i Palestina revet opp igjen all fortvilelse og sinne som jeg lenge har båret i meg for den volden som vi så lenge har lukket øynene til her hjemme, bak lukkede dører.

For 2024 startet med at flere kvinner ble funnet drept, to av dem hadde voldsalarm. Jeg har skrevet om denne volden i mange år nå, som forfatter og journalist, og jeg er på ingen måte overrasket over det som har skjedd. Siden 2000 er 182 kvinner og 20 menn registrert drept i saker hvor partneren er siktet av politiet, eller dømt i domstolen (VG). Veldig mange av disse drapene kunne vært unngått.

«Besøksforbud er en dårlig vits»

I følge Partnerdrapsutvalgets utredning fra 2020 «Varslede drap?» er det en klar sammenheng mellom vold i nære relasjoner og partnerdrap. Syv av ti har vært i kontakt med hjelpeapparatet før de blir drept, og det er spesielt kvinner det gjelder. Ifølge den siste omfangsundersøkelsen i Norge (NKVTS) var alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller tidligere partner også mye mer vanlig for kvinner. Omfanget er stort og mørketallene er antakelig enda større, fordi mye av volden gjemmer seg bak skam og stumme skrik.

Da jeg lagde podkasten Ut av stillheten i 2021 med Psykologisk institutt, og intervjuet åtte forskjellige kvinner om deres erfaringer med vold, fortalte flere av dem om de dårlige erfaringene deres med besøksforbud. Jeg husker spesielt én av dem, som bare lo da hun skulle snakke om det. «Besøksforbud er bare en dårlig vits» sa hun. Og latteren var en sånn som setter seg fast i deg, fordi den var så full av det mismotet og nederlaget som bare et menneske som har blitt knust av omverdenen kjenner til.

Personlig har jeg slitt meg halvt i hjel på å jobbe i dette feltet, både ubetalt og dårlig betalt, og innså for et år sida, med et knust hjerte, at jeg verken har råd, tid eller styrke igjen til å fortsette

30 år gamle Rahavy Varatharajan som ble drept på Elverum, hadde opplevd syv brudd på besøksforbudet mot sin eks i forkant av drapet. Da jeg leste nyhetene om henne tenkte jeg på den latteren, deretter tenkte jeg på dette utdraget fra forfatter Margaret Atwood:

«Hvorfor føler menn seg truet av kvinner? Spurte jeg en mannlig venn av meg. Deretter gikk denne mannlige vennen av meg, som forresten eksisterer, passende nok inn i følgende dialog: ‘Jeg mener,’ sa jeg, ‘menn er større, mesteparten av tiden kan de løpe raskere, de kan kvele bedre, og de har i gjennomsnitt mye mer penger og makt.’ ‘De er redd for at kvinner vil le av dem,´ sa han, ‘undergrave verdensbildet deres’.

Så spurte jeg noen kvinnelige studenter på et poesiseminar jeg holdt, ‘Hvorfor føler kvinner seg truet av menn?’ ‘De er redde for å bli drept,’ svarte de.»

Atwood skrev disse ordene i essayssamlingen Second wars allerede i 1983. Og dessverre så er det sånn at også i Norge har det skjedd altfor lite på dette feltet siden da.

Hvor mange flere må dø?

I hele ti år, siden 2013 – da jeg først begynte å jobbe med dette feltet, har norsk rett hatt muligheten til å ilegge voldsutøvere omvendt voldsalarm. Likevel har det altfor sjeldent blitt gjort, blant annet fordi det er for ressurskrevende for politiet. Det er nå varslet en ny ordning som skal gjøre det lettere å ta i bruk den omvendte voldsalarmen, men den skal ikke tre i kraft før 1. juli. I mellomtiden setter vi enda flere kvinneliv på spill. Det holder ikke!

Kvinnebevegelsen har ropt om behovet for å gjøre terskelen lavere for å ta i bruk disse alarmene lenge. Vi har ropt og ropt, og møtt en mur av taushet. Nå skjer det endelig noe og jeg vil faktisk berømme sittende regjering for å endelig få denne ordningen gjennom, samtidig som at jeg også vil understreke at det likevel går for seint. Hvor mange flere må dø?

Jeg orker ikke flere politikere på TV som heller konkurrerer om hvem som har jobbet mest med dette i sitt tidligere liv, enn å gi oss konkrete forslag

Vold mot kvinner var en av hovedgrunnene til at kvinnebevegelsen for ganske lenge siden begynte å prate om at det personlige er politisk, men vold mot kvinner har også like lenge dessverre vært et politisk nedprioritert felt i Norge. Kvinnebevegelsen, som i stor grad har vært de som har forsøkt å løfte dette feltet, har gjennom lengre perioder gjort dette uten økonomisk støtte eller struktur.

Personlig har jeg slitt meg halvt i hjel på å jobbe i dette feltet, både ubetalt og dårlig betalt, og innså for et år sida, med et knust hjerte, at jeg verken har råd, tid eller styrke igjen til å fortsette. Det er tungt å være den som tar imot disse historiene om grov vold, å risikere karriere og relasjoner til egne barn for det. Det er tøft å måtte svare at du faktisk ikke vet hvordan du skal kunne hjelpe disse kvinnene lenger, fordi du har forstått at det ikke finnes god nok hjelp til alle som trenger den der ute.

Jeg kan godt råde disse kvinnene til å ringe sitt nærmeste krisesenter, til å anmelde, men jeg vet at om du blir utsatt for vold så må du ha en god dose flaks og økonomiske ressurser for å få være trygg. Du kan ha flaks å bo i en kommune som har god kompetanse og nok ressurser til å følge deg opp på riktig måte hos politi, krisesentre, NAV eller familievernkontor. Eller du kan ha uflaks og i verste fall miste livet. Det er den brutale virkeligheten.

Har løpt fra sitt ansvar

Som aktivist og medmenneske har jeg ingen flere illusjoner i meg om hva jeg kan forvente meg av politikken, men jeg har fortsatt håp. For å endre dette trenger vi både en politisk vilje, men også større politiske visjoner enn å gjøre bare minste felles multiplum hver gang flere blir drept. Jeg orker ikke flere politikere på TV som heller konkurrerer om hvem som har jobbet mest med dette i sitt tidligere liv, enn å gi oss konkrete forslag. For Norge er juridisk forplikta til å arbeide mot volden kvinner, både gjennom internasjonale konvensjoner som Istanbulkonvensjonen, Europarådets konvensjon mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, men også gjennom våre nasjonale lover.

Alle mennesker i dette landet har rett til å leve et liv fritt fra vold, og myndighetene har et overordna ansvar for å holde lovene. Dette ansvaret har de løpt fra i årevis

Alle mennesker i dette landet har rett til å leve et liv fritt fra vold, og myndighetene har et overordna ansvar for å holde lovene. Dette ansvaret har de løpt fra i årevis.

De siste tiårene har skiftende regjeringer framlagt forebyggende handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Da handlingsplanen «Et liv uten vold» gikk ut i 2017 og de blå tok over regjeringsmakta, ble planene forsømt. Først i juni 2019 varslet den daværende Solberg-regjeringen oppstarten av arbeidet på en ny handlingsplan. Den nye handlingsplanen skulle komme først i 2020, det vil si at vi skulle gå tre år uten noen plan. Men det kom aldri noen handlingsplan i 2020, i stedet kom en pandemi som lukket dører og tok utsatte barn ut av skoler og voldsutsatte ut av arbeidsfellesskap. Handlingsplanen til den blå regjeringa kom ikke før to måneder før de gikk av høsten 2021, og dermed slapp de også å følge den opp.

Etter regjeringsskifte har viljen til politisk endring vært til stede i større grad, men det går fortsatt for sakte. Så jeg roper med siste pust av min stemme: Det haster. Vi har ingen flere liv å miste!