Den nye herlighetsteologien

Et interessant trekk ved den moderne verden er utviskingen av skillelinjen mellom forberedelse til og feiring av høytider. Byer er julepyntet før advent; julesanger spilles igjen og igjen i kjøpesentre for å lure oss inn i den rette stemningen. Det finnes selvsagt et kapitalistisk rasjonale: å få folk oftere til handelssentrene og tidligere inn i butikkene. Men grunnen til at det kapitalistiske rasjonale virker er at vi så gjerne vil komme inn i stemningen. Det er da heller ikke bare der ute i byen at utviskingen skjer: Juletrær har lenge stått pyntet og klare mens adventskalendere er blitt til månedslange julaftener.

Men hvorfor denne gnålingen; hva er egentlig problemet? Er ikke advent en tid for å hygge seg? For å unne seg litt ekstra – for å spise og drikke med venner og kolleger i lystige julelag?

Et teologisk skift

Advent er rent kirkehistorisk en botstid, en tid for bønn og faste. Vi venter håpefullt på Jesu Kristi annet komme. Og dette håpet er forankret i det første komme, da Gud gjorde seg kjent som guttebarn. I visse liturgier finnes derfor ennå avtrykket av skillelinjen mellom forberedelse til og feiring av julehøytiden. Men dette avtrykket minner oss først og fremst om at skillelinjen som realitet i den sekulære verden tilhører en svunnen tid: Man venter ikke egentlig på noen eller noe som helst utover seg selv og den nevnte stemningen.

Det som bør interessere oss med dette, er ikke bare det opplagte, nemlig det rare og platte ved sekularismens parasittiske juletradisjoner. Den sekulære verden har skåret seg av meningen som stemningen siver ut av, nemlig troen på Jesu Kristi komme – men stemningen i seg selv, de gode emosjonene forbundet med forventningen, skal den likevel ha.

Den protestantiske kristenkulturen later ikke til å bry seg nevneverdig om den sekulære approprieringen; man velger tvert imot å ta del i den

Det er vel så interessant at den protestantiske kristenkulturen ikke later til å bry seg nevneverdig om den sekulære approprieringen; man velger tvert imot å ta del i den. Det tror jeg handler om et dypt og bredt teologisk skift som rammer på tvers av distinksjoner mellom konservative og liberale, lavkirkelige og høykirkelige – og som på ingen måte er begrenset til adventstiden. Skiftet handler om den nye herlighetsteologien.

Teologisk terapeutisering

Mens den gamle herlighetsteologien kobler sammen kristentro og velstand, kobler den nye herlighetsteologien sammen kristentro og velvære. Den nye herlighetsteologien forkynner at dersom en kristen ikke erfarer velvære – gjerne forstått som lykke og glede og optimisme, en følelse av det er lett og lyst og riktig for meg – så er noe galt. Eller for å bruke det moderne sjibbolett: Dersom en kristen ikke erfarer mental helse, er det noe farlig med kristentroen.

Den nye herlighetsteologien må sees mot bakgrunnen av den sosiologiske terapeutiseringen som Philip Rieff pekte mot allerede på 60-tallet i The Triumph of the Therapeutic. Slik Rieff forstår det, vil mennesker i den moderne samfunnsorden ikke rette livet etter ytre regler, ritualer og praksiser, men heller eksperimentere med livet på egne betingelser, for på den måten å finne frem til sitt eget indre velvære. Her vil jeg forsøke å si noe om det teologiske ved den nye herlighetsteologien.

For å bruke det moderne sjibbolett: Dersom en kristen ikke erfarer mental helse, er det noe farlig med kristentroen

I likhet med den gamle herlighetsteologien, kan den nye vise til skriftsteder. I en lengre periode har jeg for eksempel bedt salme 91 om kvelden, der det proklameres over den troendes liv: «Den høyeste har du gjort til din bolig. Det skal ikke hende deg noe vondt, ingen plage skal komme nær ditt telt. For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier.» Og igjen i likhet med den gamle herlighetsteologien, krever den nye herlighetsteologien, med utgangspunkt i slike skriftsteder, en slags fullendelsen av det hinsidige i det dennesidige.

Men livet til kirkehistoriens hellige forbilder vitner om noe annet, om den paradoksale spenningen mellom det å ha en fot i det dennesidige, en i den hinsidige. Derfor er deres hellighet ofte forbundet med verdslig fattigdom – enten i form av at de frasier seg egne eiendeler, og gir dem til kirken, som munker og nonner fortsatt gjør, eller ved at de forholder seg så generøst til egne eiendeler, at de egentlig tilhører andre. Og på tilsvarende vis er deres hellighet også forbundet med en smertefull sensitivitet til det åndelige mørket i en fallen verden, som også er i dem, og som brenner i møtet med den ene hellige Gud.

Sankt Maria av Egypt

Dette blir særlig tydelig i livet til Sankt Maria av Egypt (ca. 344–421). Vi kjenner henne igjennom tradisjonen som en prostituert i Alexandria – som ikke bare avslo betaling for sine seksuelle tjenester, men også jobbet konstant overtid, drevet av en voldsom arbeidslyst. Hun skal ha hatt et umettelig begjær og en ustyrlig lidenskap. Hun var, med andre ord, det vi i dag kanskje ville ha kalt en nymfoman.

På et tidspunkt bestemte hun seg for å bli med de kristne på pilegrimstur til Jerusalem, en slags antipilegrimstur der hun ville forføre de troende. Men da følget kom til Oppstandelseskirken følte hun en enorm dragning mot å tre inn i kirken, samtidig som at en kraft likesom nektet henne adgang. Hun forstod umiddelbart at det var hennes synder som gjorde at hun ikke greide å tre igjennom kirkedøren og inn i det hellige – og hun brøt ut i bitter gråt. Da møtte hun blikket til Den hellige jomfru Maria, representert i en statue. Den ene Maria henvendte seg til den andre: Forførerinnen ba Gudemoren om å lede henne inn i det hellige, til Jesus Kristus.

Det gjorde hun. Og i omvendelsens møte med frelseren ble hun lovet fred på den andre siden av Jordanelven. Hun gikk straks. Og ved elvens bredder lå et kloster der hun mottok syndsforlatelse og nattverd. Dagen etter krysset hun elven og gikk inn i ørkenen – som for den tidlige kirke representerte tilholdsstedet til demoniske krefter, der kjødets lyster brenner villig. Hun tilbrakte resten av sitt liv der som eremitt, i bot for sine synder, og bønn og faste i kamp mot åndskreftene som stod imot de troende og som tar bolig i vårt eget kjøtt. Slik ble også hun en mor, nærmere bestemt en av de opprinnelige ørkenmødrene.

Det er to ting å merke seg. For det første, at «freden» Sankt Maria ble lovet var å gjøre motstand i fiendens leir. Det livet Sankt Maria ble frelst til var en tilstand av naken, fattig, stille og ensom krigføring. For det andre, «freden» i krigføringen bærer likevel i seg den virkelig fred – som verden ikke kan forstå – fordi slaget som Sankt Maria utkjempet var allerede vunnet i det hun omvendte seg.

Dette er ikke unikt for Sankt Maria, men preger hele den monastiske bevegelsen i den tidlige kirke. Jeg finner det samme i salmen jeg ber om kvelden: Proklameringen er at Gud vil være med den troende «i nøden»; det er da Gud viser seg som pålitelig frelser. Og i den tidlige kirke dro altså den ene troende etter den andre ut i ørkenen for å elske og ære Sønnen ved å gi sitt liv til Faderen, som et levende brennoffer for synder som allerede er sonet for, i dette slaget som allerede er vunnet – i etterfølgelse av Jesus Kristus. Tilstanden der ute i ørkenen synes ofte å være preget av et åndelig bekmørke, en brutalitet det er vanskelig å ta inn over seg. Ifølge tradisjonen var Sankt Maria knapt gjenkjennelig som menneske da munken Zosimas traff på henne i ørkenen.

Fra et moderne frelsesøkonomisk perspektiv fremstår det nærmest uforståelig. Burde de ikke heller søke inn i byene og fortelle det glade budskap, fremfor å leve slike merkelige liv i ørkenen? Enda godt de ikke resonnerte slik: For igjennom disse ørkenforeldrene ble den monastiske bevegelsen for alvor født – her og der ble eremitten til klosterfelleskap – som antageligvis mer enn noen annen bevegelse har fremmet Guds rike.

Modernitetens mørke ørkener

Tilblivelsen av den monastiske bevegelsens var en unik hendelse i kirkehistorien; poenget er ikke at den skal kopieres. Poenget er at den kristne forståelsen av verden og den troendes plass i den er totalt forskjellig fra den som forkynnes av den nye herlighetsteologien. Det er som om vi har mistet distinksjoner mellom mental uhelse på den ene siden, og det smertefulle åndelige mørket som er en nødvendig bestanddel av kristenlivet på den andre siden.

For også i moderniteten er det mørke ørkener. Noen ganger ramler vi inn i dem og finner oss selv svar skyldig i anklagerens hjemsøkende spørsmål: Hvor er Gud? Det du kaller Guds stemme, hvem sin stemme er det egentlig – er det ikke bare din egen? Tror du virkelig noen Gud kommer til din utsetning, for å møte deg, for å reise deg, for å redde deg?

Det som i alle fall er klart, er at den nye herlighetsteologien hadde stoppet alle ørkenforeldrene på vei ut i ørkenen

Når man tar del i ytre regler, ritualer og praksiser for å forme sitt indre, og følge Jesus Kristus ut i mørke ørkener frivillig, forstår man også at den selvvalgte ørkenvandring ikke er noen romantisk affære. For anklageren tilpasser seg: Hva slags møte kan du håpe på i disses tingene du gjør, så ufokusert, så udugelig, så uhellig som du er? Og hvorfor holder du egentlig på med disse selvvalgte «kampene»? Slår du ikke bare i løse luften, strever for ingen nytte?

Den monastiske overbevisningen er at det likevel skjer noe dramatisk der ute i mørket, på vandringen gjennom ørkenen, selv om det ikke føles slik, selv om man ikke kan måle noen effekter der og da. Ved å delta i Jesu Kristi selvoffer – og elske og ære Gud for Guds egen skyld – deltar man i Guds uutgrunnelige frelsesverk.

Den nye herlighetsteologien greier imidlertid ikke identifisere noen verdi i det den ikke umiddelbart kan måle i velvære. Det målet anvender gjerne et kristent begrepsapparat, som «nærhet med Gud». Men selv om også formålet med selvofferet er nærhet med Gud går altså offerets vei igjennom ørkenen, inn i mørke – og det kan være tungt og ikke minst smertefullt. Det er uklart om en vandring uten slike partier i det hele tatt er rettet mot den ene helligeGud.

Det som i alle fall er klart, er at den nye herlighetsteologien hadde stoppet alle ørkenforeldrene på vei ut i ørkenen: Er det ikke egentlig skadelig? Hvorfor gjør du det, når du ikke kan peke mot noen konkrete gode effekter? Forsøker du å frelse deg selv?

Skjærsild som forberedelse

Selv om den nye herlighetsteologien er nettopp det, altså ny, har den et urprotestantisk opphav. Ta for eksempel forståelsen av skjærsild. Det typiske protestantiske, karikerte bildet av skjærsilden ser omtrent slik ut: Noen mener at siden vi ikke egentlig er frelst av Jesus Kristus alene, så må vi pines for syndene våre – ild som skjærer i oss! Men dette bildet er selvsagt feil og er delvis forårsaket av at vi har gått bort ifra latinen: Skjærsilden, purgatoriet, handler om å rense.

Den kategoriske avstandstaken fra purgatoriet representerer en forflatning av åndslivet: Fordi Jesus Kristus har sonet for synden, finnes det liksom ingen smerte forbundet med å bli renset – å bli rettet opp, helbredet – i foreningen med den hellige. Men ettersom all min skitt, skjevhet og sykdom er en del av meg, hvordan kan jeg møte den ene hellige Gud, dersom ikke disse renses, rettes opp og helbredes? Ideen om at disse tingene bare forsvinner på magisk vis uten renselse når man blir rettferdiggjort (slik at helliggjørelsen i praksis blir en betydningsløs dimensjon av åndslivet) gir ingen mening. Om Martin Luther hadde rett, og vår natur er synd, hva slags vesen er det da som møter Gud? Hvordan kan vi bestå tilintetgjørelsen av synd? Det er en logisk umulighet.

Synden er nå som filler vi kan rive av oss uten besvær– som igjen gjør purgatoriet unødvendig

En annen inngang går igjennom intuisjon: Forestill deg at keiser Nero tok imot Jesus Kristus på dødsleiet. Hvilken pussig teologi fastslår at Nero kommer til å møte den ene hellige Gud på samme måte som de trofaste martyrene han myrdet – som at livene de levde ikke hadde noen betydning, så lenge det eksisterte en mental forestilling om at Jesus Kristus er frelser rett før døden inntraff. Her nærmer vi også den nye herlighetsteologiens dualisme: Synden når ikke inn til sjelen på en slik måte at sjelen må transformeres. Man går i motsatt grøftekant av Luther, men med samme virkning: Synden er nå som filler vi kan rive av oss uten besvær– som igjen gjør purgatoriet unødvendig.

Purgatoriets teologi er en ganske annen: Menneskets natur er ren og hellig men tilskitnet, rettskaffen men bøyd, kjernesunn men sykelig. Ved Guds nåde blir vi renset, rettet mot Gud og helbredet. Denne transformeringen innebærer ubehag og endog smerte. Men det er et godt ubehag, en god smerte – noe som de hellige lengter etter, fordi det er veien til den ene hellige Gud. Det er noe de hellige heller ikke vil være foruten: De vet at det er den riktige forberedelsen for å møte Gud. Og det er en forberedelse som vi skal ta fatt på i det dennesidige og som fortsetter og fullendes inn i det hinsidige.

Om å bli klar

Min erfaring er at det er i ørkenen – den være seg valgfri eller ikke – at Gud trekker nærmest. Det er når sjelens mørke natt blir kvelende, drepende, at man kan forstå hva lys er og hvor det kommer fra. Og i den grålysningen forstår man også at Gud var der i mørket hele tiden, og vernet hvert et skitt, selv om man var ute av stand til å ense ham. Det er først når anklageren har bosatt seg i vårt sinn og virkelig herjer med teltet vi har satt opp der ute i ørkenen, at vi forstår at teltet som opplevdes så skjørt, egentlig var en urokkelig borg som djevelen aldri kunne ta seg inn i dersom vi ikke selv valgte å åpne portene.

Som kristne må vi ha språk og konsepter som fanger denne virkeligheten: Disse erfaringene er ikke unormale eller endog uønskelige. De kommer når de kommer og må håndteres deretter. Da må vi som kristne også trene oss på å håndtere dem – ved selv å oppsøke ørkenen og dets mørke. Kirkeåret setter oss i stand til det. Og adventstiden gjør det på sin særegne måte. Det er som at vi er i Matteus 25: Guden som først kom som guttebarn skal komme igjen som brudgom – og vi er brudepiker, gjester og selve bruden. Nå venter vi, fylt av forventning og gjør de rettmessige forberedelsene: i bot, bønn og faste. Og dersom vi ikke gjør det, er sjansen stor for at vi heller ikke blir klare for ankomsten.