Innvandrerkvinner kan tvinges til å bli i voldelige forhold

Reglene for å få familiegjenforening kan kort skisseres slik: Man må bo sammen med ektefellen sin helt til permanent oppholdstillatelse innvilges, for mange er det fem år. For å unngå at personer som utsettes for vold forblir i voldelige forhold av frykt for å miste oppholdstillatelsen sin, har imidlertid utlendingsloven en mishandlingsbestemmelse. For å komme inn under denne bestemmelsen må volden hun utsettes for være alvorlig, del av et handlingsmønster og ha ført til redusert livskvalitet. I tillegg må ektefellen etter denne bestemmelsen allerede ha brutt med, og flyttet ut fra sin ektefelle.

Slag, kvelertak, og drapstrusler

Utlendingsnemnda avgjør klagesaker etter denne bestemmelsen. I en sak uttaler nemda dette: «Ektefellen [hadde] slått klageren med flat hånd, tatt kvelertak på henne og sagt at han ville drepe henne. UNE mente at dette fremstod som en enkeltstående handling knyttet til en konkret uoverensstemmelse. Hva gjaldt de to andre voldsepisodene som fant sted etter at samlivet ble avsluttet, mente UNE at heller ikke disse var uttrykk for et handlingsmønster i samlivsforholdet».

Vi kontaktes av mange kvinner som forteller at de er utsatt for både fysisk og psykisk vold av ektefellen.

Denne kvinnen fikk ikke opphold etter mishandlingsbestemmelsen. Hun er ikke alene. Vi kontaktes av mange kvinner som forteller at de er utsatt for både fysisk og psykisk vold av ektefellen. De beskriver volden de er utsatt for, og ønsker et sikkert svar på om de vil få bli i Norge om de søker opphold etter mishandlingsbestemmelsen. Det er imidlertid ikke lett å gi et tydelig svar. Det blir vurdert fra sak til sak om volden kan forstås som «mishandling i utlendingslovens betydning av ordet». Dette setter voldsutsatte kvinner i en umulig situasjon. Om de flytter fra ektefellen for å kunne søke opphold etter mishandlingsbestemmelsen, risikerer de samtidig utvisning for brudd på kravet om å bo sammen med ektefellen, om volden ikke regnes som mishandling.

Avhengig av voldsmannen

Disse kvinnene er i en sårbar situasjon. De er ofte avhengig av ektefellen sin både økonomisk og praktisk, har lite nettverk og svake norskkunnskaper. Mishandlingsbestemmelsen oppleves derfor ikke som et trygt alternativ av mange voldsutsatte kvinner. Hvor mange som unnlater å søke og istedenfor holder ut i voldelige forhold vet vi ikke, men av dem som kjenner til bestemmelsen og søker om opphold, er avslagsprosenten på ca. 33 prosent.

I dag fungerer ikke mishandlingsbestemmelsen etter hensikten. Det er også problematisk at kravene til permanent opphold stadig gjøres strengere og at botidskravet for flyktninger og deres familiegjenforente ble forlenget fra tre til fem år. Den 25. november var FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. Norge har sluttet seg til både FNs kvinnekonvensjon og Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Begge stiller krav til myndighetens innsats for å forebygge vold mot kvinner og beskytte de som utsettes.

Regjeringen må endre kravet

Å sikre voldsutsatte kvinners rett til selvstendig opphold vil være å ivareta disse pliktene som følger av disse konvensjonene. Vi håper derfor regjeringen endrer kravet om botid tilbake til tre år for alle grupper, og sikrer at terskelen for hva som regnes som alvorlig vold ikke legges høyere for de mest sårbare kvinnene. For ingen kan vel mene at voldsepisoder som beskrevet over ikke regnes som mishandling?

Bjørn Erik Thon, likestilling- og diskrimineringsombud

Ane Fossum, daglig leder i Krisesentersekretariatet

Khansa Ali, Mira-senteret

Malin Stensønes, generalsekretær, Norske kvinners sanitetsforbund

Petrine Iversen, leder i JURK

Anne Hege Grung, Norsk kvinnesaksforening

Cathrine Linn Kristiansen, leder Kvinnefronten

Helle Borgen, styrer i Norsk kvinnelobby