Om å spare på skillingen og la velgerne gå

Kirkerådets direktør ønsket i VL 20.10. en debatt om kirkens valgordning. Hun oppga en del tall, men på en slik måte at det var vanskelig å foreta sammenlikninger og vurderinger. Det sentrale spørsmålet av de tre hun stiller, må være «hva betyr fraværet av valgkortet». Det vil påvirke de to andre; «visste folk at det var kirkevalg» og «hva gjør at folk ikke stemmer».

Valgkort

Av et oppslag 9.11., om Åpen folkekirkes skuffelse over Kirkerådets informasjonsarbeid om valget, fremgår det at de to undersøkelsene som direktøren baserer seg på i sitt innlegg, ikke er tilgjengelige på kirkens nettsider. Åpen folkekirkes skuffelse, formulert i 17 punkter, er heller ikke tilgjengelige. Dette vanskeliggjør en offentlig debatt. På lederplass samme dag fremmer imidlertid Vårt Land sitt standpunkt, i full åpenhet: «… vi vet hva som er årsaken til at medlemmer ikke stemmer. Det er ikke viktig for dem.»

Men valget har aldri vært viktig for medlemmene – deltagelsen har aldri vært over 20 prosent. I år sank den med 3,5 prosentpoeng. Årets spørsmål må derfor dreie seg om hva denne nedgangen skyldes. Den store forskjellen var at man i år ikke sendte ut valgkort.

Årets spørsmål må dreie seg om hva nedgangen skyldes. Den store forskjellen var at man i år ikke sendte ut valgkort

Direktøren skriver at dette ville ha kostet 20 millioner, og fortsetter: «I stedet ble det brukt mer penger på annonsering …». Vi må få vite hvor mye «mer» er, slik at man får fram et tall for hvor mye man sparte ved å kutte valgkortene. Et alternativ til valgkort i posten sies å ha vært digital utsending, som «… ville ha kostet flere millioner». Hvor mange?

Som et slags forsvar for at man gikk bort fra valgkort og i stedet brukte penger på digitalt valg, omtalt som å legge «… stemmeurnen i hånden til hvert enkelt medlem», hevder direktøren at siden 2015 er «… både kirken og befolkningen blitt langt mer digitale enn tidligere»; det er tale om en «voldsom utvikling». Hvori består den «voldsomme» utviklingen i befolkningen i disse åtte årene?

En personlig oppfordring

I den videre debatten må også dette trekkes inn: Kirkerådsdirektøren refererer at en grunn til at noen ikke stemmer, er at «… man ikke kjenner de som stiller til valg». At man skal kjenne dem, er vel for mye forlangt. Men det er ikke akseptabelt at kandidater på nominasjonskomiteenes lister ikke oppgir hva de står for, slik det nå var for enkelte kandidater i flere bispedømmer, og mange i Sør-Hålogaland.

Det grunnleggende ved årets valg er likevel at det er forskjell på å se kunngjøringer om valget, herunder om hvor enkelt det er å stemme, og det å få en personlig oppfordring om å stemme, i form av et valgkort, evt en tekstmelding. En slik personlig henvendelse kan hos noen, kanskje 3,5 prosent, medføre en reaksjon som er beslektet med en salmestrofe, som for anledningen parafraseres litt: «Takk, takk at også jeg blir regnet med.» Så stemmer de.