I disse dager feires og analyseres den tyrkiske republikken. 29. oktober ble Tyrkias hundreårsjubileum markert.
Mange peker på fremskrittene som demokrati, sekularisme og likestilling mellom kvinner og menn. Andre er mer opptatt av det som har skjedd de siste tjue årene med Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) ved makten. Mens førstnevnte gruppe fremhever rollen til Mustafa Kemal Atatürk, republikkens grunnlegger, er den sistnevnte gruppe mer opptatt av det Tyrkias nåværende president Recep Tayyip Erdoğan har foretatt seg.
Det som er sikkert, er at menneskerettighetene har hatt utfordringer hele hundreårsperioden. Det har handlet om den tyrkiske stats definisjon av hvem som er en akseptabel borger, og hvilke statlige interesser som tilsier begrensninger i menneskerettighetene. Et viktig tema i offentlig politikk har hele tiden vært behandlingen av religion, mer spesifikt islam. Statens forhold til religion vil være avgjørende for menneskerettighetskampen i Tyrkia de neste hundre årene.
Sekularismen i Tyrkia
Republikken ble til i 1923 etter delingen av det osmanske riket i nasjonalstater, den tyrkiske uavhengighetskrigen, etableringen av et nytt regime, gjennomgripende nasjonalisme og ødeleggende fattigdom. Avskaffelsen av monarkiet, kalifatet, shariadomstolene og de islamske trossamfunnene har hatt en dyp og omfattende innvirkning på islams og religionens plass i samfunnet.
Sekularisme ble grunnlovsfestet i Tyrkia i 1937. Det banet vei for en progressiv stat som styrket menneskerettighetene, ikke minst likestilling mellom kvinner og menn. Det ble innført en sekulær sivil lov i motsetning til religiøse lover. Den reformen som kanskje har hatt størst varig innvirkning, er at religion/islam ikke lenger var en rettskilde.
Måten sekularismen er blitt gjennomført på, har imidlertid også hatt en svært negativ innvirkning på menneskerettighetene, særlig for praktiserende muslimer, blant annet med et forbud mot religiøse hodeplagg og at den politiske ledelsen styrte all islamsk religiøs aktivitet. Ikke-muslimske og etniske minoriteters stilling ble svekket i hele republikken, selv om de etter konstitusjonen var likeverdige borgere. Hovedgrunnen til minoritetenes trange kår er at etnisk tyrkisk nasjonalisme har vært gjennomgripende i politikken og statsapparatet.
Måten sekularismen er blitt gjennomført på, har hatt en svært negativ innvirkning på menneskerettighetene i landet, særlig for praktiserende muslimer
Den akseptable tyrkiske borger
I Tyrkia har staten bestemt hva som kjennetegner en akseptabel borger. I mange år var den akseptable borgeren en sekulær tyrkisk sunnimuslimsk borger, og kanskje i enda større grad en heteroseksuell mann. Rammene for dette har endret seg med årene. Nå er den akseptable borgeren den konservative sunnimuslimske tyrkiske borgeren. Men praksisen fortsetter med at staten bestemmer hvem som er en akseptabel borger. Og den bestemmer hvem som ekskluderes, blant annet ikke-muslimer, ateister, sekulære, sekulære kvinner, lhbtiq+-personer og kurdere.
Rettssystemet har bygd på beskyttelsen av staten og den offentlige orden, og domstolene har legitimert den utøvende maktens handlinger. Begreper som sekularisme og nasjonale interesser har blitt brukt for å fremme statens interesser. Det siste tiåret har offentlig moral i økende grad blitt innlemmet i statens interesser og den offentlige orden. Forestillingen om offentlig moral er i stor grad hentet fra forståelsen av islam som det statsstyrte presidentembetet for religiøse anliggender har lagt til grunn, hvor beskyttelse av familien er et opphøyd mål.
Mange mennesker i dagens Tyrkia utøver selvsensur i spørsmål som berører islam, islamske verdier og islamske følelser
Begrenset ytringsfrihet
Menneskerettighetene innskrenkes for å beskytte den offentlige orden eller den offentlige moral. Når religion, religiøse verdier og følelser blir innlemmet som en del av restriksjonene i samfunnet, blir det vanskelig å kunne vurdere disse og å forsvare menneskerettighetene. Religion/islam erstatter andre argumenter. Mange mennesker i dagens Tyrkia utøver selvsensur i spørsmål som berører islam, islamske verdier og islamske følelser. Resultatet er at ytringsfriheten er sterkt begrenset, ikke bare på det juridiske området, men også i sosiale sammenhenger.
Spørsmålet er hvordan vi fremover skal arbeide for å sikre menneskerettighetene for alle innbyggere. Jeg er redd for at vi de neste hundre årene vil måtte kjempe mot innskrenkninger i menneskerettighetene begrunnet i religiøse/islamske og nasjonale verdier. For hundre år siden ble reformene gjennomført av staten. Denne gangen er det ikke staten, men samfunnet som må forsvare menneskerettighetene, rettsstaten, demokratiet og sekularismen. Innbyggerne i Tyrkia må kjempe for prinsippet om at menneskerettighetene gjelder for alle. Det vil alle vinne på.
