En polarisert samfunnsdebatt bidrar negativt til demokratiet, fordi den ikke bidrar til at vi får frem kunnskap og ulike syn på saker. Mange land har en veldig polarisert samfunndebatt, slik vi blant har sett de siste årene i USA. Forskere har funnet ut at det er liten fare for det her i Norge, men det er grunn til å peke på noen trekk som likevel kan utgjøre en risiko for polarisering når det gjelder forholdet mellom minoritetene og majoritetnordmenn.
«Etniske nordmenn»
Minoriteter i Norge blir nærmeste gjennomgående kategorisert som noe annet enn norske av majoritetsnordmenn, helt uavhengig av hvor lenge de har bodd i landet. Det vanlige begrepet «etniske nordmenn» fungerer ekstremt ekskluderende, selv om det nok er glidd inn i språkbruken og oppleves som noe man er vant til. Minoritetene selv kaller seg noen ganger norske, bruker en bindestreksformulering eller en annen nasjonalitetsbetegnelse.
Særlig de godt integrerte minoritetsungdommene er ofte såpass trygge at i sin ungdommelige shopping av identitetsmarkører velger de selv hvordan de definerer seg. Uansett vil de ofte ha en del av hjertet i familiens hjemland. Mange minoritetsfamilier har også en personlig erfaring med krig og konflikt som de fleste majoritetsnordmenn mangler. Denne ulike erfaringsbakgrunnen kan bidra til at nærheten til ulike kriger og særlig vestlige lands engasjement vil oppfattes ulikt i befolkningen.
Et slikt mangfold burde være en rikdom, fordi det gir innsikt i ulike liv og erfaringer. Det er noe som skaper et større spekter av meninger om verden. Vi opplever det i høyeste grad med Midtøsten.
Vi må begynne å snakke mer med dem vi tror er ulike oss og dem vi tror vi er uenige med
Ikke i samme fellesskap
Problemene oppstår når debatten blir polarisert og samtalene mellom folk harde. Det blir vanskelig når vi ikke alle lenger tenker at vi kan høre til i samme fellesskap, enten det er å være norske eller rett og slett – naivt – å bare være mennesker, alle sammen. Tendensen ser ut til å være at både majoritetsnordmenn og minoritetsnordmenn i språket sitt begynner å dele opp mennesker i folkegrupper, religioner, hudfarger eller i vestlige og ikke-vestlige. Fellesskap etableres samtidig som skiller mellom folk skapes.
Å sette mennesker i bås som «dere», «de andre» og å tilskrive andre egenskaper er naturlig og noen ganger statistisk riktig, men også ofte feil og basert på fordommer. Det er en risikabel vei å sette folk i bås, for i samme åndedrag øker risikoen, ikke bare for økt mistillit og polarisering i demokratiet, men også for at færre orker å ytre seg i en hard og dømmende debatt. Risikoen øker også for skumle mekanismer som ekskluderer og dehumaniserer andre mennesker. Jo tydeligere slike holdninger kommer til uttrykk, jo mer irrasjonell er man, i beste fall. I verste fall er man selvfølgelig i ferd med å bli radikalisert eller ha ganske radikale meninger. Det er slike meninger som ligger til grunn for både rasisme og de holdningene som er nødvendige for i ytterste konsekvens å begå terrorhandlinger og folkemord.
Vi må begynne å snakke mer med dem vi tror er ulike oss og dem vi tror vi er uenige med. Det å våge å møte ulikhet, å tørre å snakke høyt og ekte sammen, særlig med «de andre», bidrar til flere nyanser, mindre polarisering og mer demokrati.