Det siste fra teknologifronten er kunstig intelligens (KI). Ved denne fronten kapitulerer snart restene av det menneskelige.
KI har imidlertid allerede herjet med oss i årtier. For hvorfor sentraliserte man skoler, biblioteker, butikker, banker, postkontor – og fjernet derved hjertet i nærmiljøer over det ganske land? Først og fremst fordi det var effektivt. Man makter ikke å stå imot en slik form for rasjonalisering, når disse mekanismene eller denne teknologiske logikken samtidig så nådig skjenker oss selve fundamentet for vår moderne livsstil.
Dessuten, dersom en nasjon skulle våge å sette seg opp mot teknologiens egne lovmessigheter, ville vårt land bli marginalisert og tape i den internasjonale konkurransen. Vi ville ha sunket ned i fattigdom. Også derfor resignerer man.
Det gjelder vår sjel
I og med KI er denne problematikken løftet opp på et enda høyere og eksistensielt nivå. Nå gjelder det vår sjel. Det gjelder vårt språk. Kommunikasjon mellom sjeler skaper sjeler. Men maskin-ord sårer oss dypt: «Jeg elsker deg», hørte jeg i glede, til jeg så maskinen som sa det.
Når man ikke lenger kan differensiere klart mellom mann og kvinne, eller mellom mennesket og Gud, kan man da forvente at det blir skjelnet mellom maskin og menneske? Kunstig intelligens er ikke rotfestet i vår tro, i vårt håp og i vår kjærlighet, slik ekte intelligens er. KI er sjelløs. Men vi forsøker hele tiden desperat å besjele fenomenet så vår forening med teknologien skal bli mest mulig smertefri.
Vi er blitt gjort sultne på kjærlighet og varme nå, og lar oss derfor villig forføre
Vi vet dessuten at vi ikke har noe annet valg enn å være føyelige. Gradvis omdannes man, og det skjer det som Bibelen sier vil skje, nemlig at man blir likedannet den gud en selv har skapt og tilber. Men skal denne guden få sin vei med oss, må den altså først komme oss i møte og lære vår sanne menneskenatur å kjenne. Derfor snuser den opp alle våre digitale spor og vet nøyaktig hvordan den skal kommunisere med oss og hvordan oppføre seg for å framstå så sympatisk som mulig. Telefonsvarere har for lengst lært seg å si «unnskyld» og våre sykehjem er snart klare for «omsorgsfulle» roboter. Utrustet med all verdens informasjon og «menneskelige kvaliteter» har inkarnert teknologi potensial for tilsynelatende å frelse oss fra alle syndens konsekvenser – alt fra krig, urettferdighet og svindel, til sult og sykdom.
[ Åste Dokka: «Det er dårlig gjort å be ungdommen bære dette for Kristi skyld» ]
Et laboratorium
Vi er blitt gjort sultne på kjærlighet og varme nå, og lar oss derfor villig forføre. For det er ikke tvil om at disse maskinene øker vårt velvære og møter vårt behov for bekreftelse. En helt ny verden bygges opp rundt oss – en virtuell virkelighet. Vi inviteres inn.
Der inne råder en euforisk stemning. Der er mangfold, lys og glede. Nye synapser utvikles. Nye relasjoner. Nye koblinger. Fri flyt. Et laboratorium av kjød og mentale forestillinger. Og alt dette er totalt prisgitt det teknologiske miljøet hvor disse eksperimentene finner sted.
Uten et fundament av digital kontroll knyttet opp til den enkeltes personnummer, telefonnummer eller kontonummer, ville det vært umulig å kunne skifte navn, eller kjønn, over dagen. Samfunnet ville ha brutt sammen. Men på dette nye grunnlaget kan altså begjæret fritt utfolde seg. Det menneskelige paradigmet basert på stabile identiteter, relasjoner, tro og tradisjoner, framstår her som en foraktet festbrems.
Fra et kristent perspektiv, nytter det virkelig ikke å stoppe den teknologiske utviklingen? Dessverre ikke
Troen blir digitalisert
Fra et kristent perspektiv, nytter det virkelig ikke å stoppe den teknologiske utviklingen? Dessverre ikke. Ånden er sluppet ut av flasken, og kan ikke puttes tilbake. Og forsøk på å «kristne» denne ånden medfører bare at den okkuperer stadig nye livsområder.
Vi står midt i et globalt eksperiment uten sidestykke i historien. Digital teknologi lar oss riktig nok vinne verden, men prisen å betale er at våre persepsjoner, emosjoner og relasjoner omkalfatres. En virkelighet båret fram av elektrisk strøm løsriver seg nå fra det fysiske og det biologiske. Dette påvirker også teologien.
Boktrykkerkunsten holdt fast på Ordet. Trykket det inn. Med boken i hånd ble sinnet samlet. Det digitale universet lar imidlertid ord flyte fritt – i god harmoni med nyåndelige bevegelser. Men en dag vil nok strømmen brytes, og den digitale gnostisismen falle til jorden.
[ Kari Veiteberg: «Tru på kjærleikens Gud, ikkje på Bibelen» ]
