Hva kan kirken romme, spør Halvor Nordhaug i Vårt Land 18. september, og svarer: mye, men «ikke en annen religionsutøvelse» enn den som er «knyttet til troen på Den treenige Gud».
Det er Rogaland Arbeiderparti, som ønsker å bruke kirkerommene til seremonier i regi av andre tros- og livssynssamfunn, som har fått Nordhaug til å kvesse pennen. Han frykter at kirkerommets hellighet krenkes, og at kristnes mulighet til «å forankre troen i noe konkret og materielt» svekkes dersom bruken av kirkerommet blir for utflytende.
I sitt forsvar for kirkerommet skyter Nordhaug i flere retninger, blant annet mot undertegnede, som han hevder vil åpne kirkerommet for andre trossamfunn enn kristne. Han siterer en setning jeg har skrevet: «Det er et lite paradoks at kirkerommet kan brukes til nær sagt hva som helst, så lenge det ikke handler om religionsutøvelse».
Angst for religiøse uttrykk
Luthersk kirketidende hadde nylig et temanummer om det livssynsåpne samfunn (nr. 7/23). Der skrev jeg en artikkel som senere ble publisert i avisen Dagen, hvor jeg også drøftet kirkebygget og kirkerommet. Her påpekte jeg den kjensgjerning at kirkebygg i drabantbyer i Oslo lenge har hatt en dobbel funksjon. Det er både sted for gudstjenester, seremonier og kristelig aktivitet, og de er samtidig lokale samfunnshus. Kirken lånes ut til idrettslag, borettslag, korps, foreninger og grupperinger av mange slag. Det er loppemarked, kafe, konsert, samtalegrupper, årsmøter og mer til.
Gitt den lave terskel for hvilke aktiviteter som kan finne sted i et bygg reist for å gi religiøs tro, tilbedelse og undring et særskilt rom, mener jeg det fremstår som et lite paradoks at angsten for religiøse uttrykk er så påtrengende med en gang de beveger seg litt ut av den konfesjonelle komfortsonen.
Det fremstår som et lite paradoks at angsten for religiøse uttrykk er så påtrengende med en gang de beveger seg litt ut av den konfesjonelle komfortsonen
Lite press
Så vil jeg samtidig understreke at vi i Oslo ikke opplever noe stort press fra andre tros- og livssynssamfunn om å ville bruke kirkerommet til bønn og ritualer. Vi møter forståelse for et ønske om å bevare kirkerommets religiøse særpreg. Og i Oslo er det uansett ikke langt til et kommunalt gravferdskapell. Det vet vi er annerledes andre steder i landet.
Vi har hatt noen få henvendelser om gravferdsseremonier som ikke er knyttet til et bestemt tros- og livssynssamfunn. Spørsmålet er ikke primært om prester skal forrette slike handlinger. Det tror jeg ikke de skal. Spørsmålet er mer om kirken bør kunne lånes ut til noen som selv vil forrette slike seremonier. Til dette svarer altså Nordhaug et tydelig nei. Mitt svar er mindre bastant: Dette må vi snakke mer om.
Mye aktivitet vil være upassende i et kirkerom, men vil en livssynsåpen seremoni eller en bønn fremsagt til enn annen Gud enn den kristne egentlig true kirkerommets integritet?
Nordhaug lar en subjektiv sentimentalitet fungere som portvokter for kirkerommet, i stedet for det teologiske resonnementet
Bruken gjør rommet hellig
Nordhaug viser til Luther, som mente at det hellige ikke var knyttet til en bestemt gjenstand, et bestemt sted eller et bestemt bygg eller rom – men til en bestemt aktivitet eller hendelse. Luther selv, og hovedvekten av luthersk tradisjon etter ham, fastholder derfor at det er bruken og brukssituasjonen som gjør hellig, ikke alteret eller nattverdselementene i seg selv. Det Nordhaug kaller funksjonalisme, er i realiteten en annen teologisk tanke om hellighet.
Nordhaug bedyrer at han følger denne tenkemåten om hva som skaper det hellige. I sitt ønske om å beskytte kirkerommets renhet, settes den likevel til side til fordel for noens følelse av høytid. Da lar han en subjektiv sentimentalitet fungere som portvokter for kirkerommet, i stedet for det teologiske resonnement han nettopp har gitt.
Jeg tror dessuten at det ikke uten videre er entydig hva «vi» «rent intuitivt opplever», ei heller hvem «vi» er. Nettopp i et pluralistisk og livssynsåpent samfunn er slike kategorier i endring. I en tid som vår kan ikke kirkens strategiske vurderinger handle om hvor mange låser vi skal henge på kirkedøren, men hvordan et bygg reist for å samle mennesker om og i tro kan fungere etter dette formål.
[ Halvor Nordhaug: «Hva kan kirkehuset romme?» ]