Et lite svar fra umoralen

Som ateist, humanist og libertiner, skeiv og fraskilt og barnefri, med en ganske så livslang historie med løslevned, så er jeg nok ikke den typiske Vårt Land-abonnenten. Men abonnent er jeg nå likevel. Både ut fra en faglig og personlig interesse for livssynsspørsmål, men også i et slags forsøk på å forstå hvor folk kommer fra når vi omtales.

Og omtales gjør vi. Særlig de av oss som er engasjert i politisk eller opplysningssarbeid på seksualpolitisk side. Jeg vitser gjerne at om man virkelig virkelig vil finne ut hva som skjer her i syndens pøl, bør man slutte å lese den skeive avisa Blikk. Fjerne bokmerket til pinknews. Legg vekk alle seksualpolitiske podcaster. Se til kristenmediene og tilhørende kommentarfelt.

Det er en overdrivelse, men en som er morsom fordi det er bittelitt sant.

Reduseres til trussel

Det er ikke måte på hvor stort problem for omverdenen, samfunnet, moralen, ungdommen, naturens orden, frikirkenes indre ro og Den norske kirkes selve grunnmur vi er. Og det er kanskje ikke ment personlig, men vi tar det jo sånn. Våre frie liv i samfunnet, og tilhørende interessearbeid, blir redusert til ideologi og den trusselen en amorf og uniform masse bare definert som «de andre» representerer. «Elsk synderen og hat synden» føles ikke som om den kommer med noe særlig nestekjærlighet for synderen, om vi skal være ærlige.

Som eksempel: Selv for de ganske få av oss som kan nok om frikirkelig retorikk til å skjønne at holdningen «du burde la være» til homofil praksis ikke betyr «jeg hater den du er og vil du skal ha det vondt», blir det vanskelig. Det er ikke sånn ment, fra de som skiller skarpt mellom identitet og praksis. Men det er et skille som er så fremmed for de fleste at det utgjør et pedagogisk problem for de av oss som ønsker å føre dialog. Fordi det var jo det de sa?

[ Opprop: «Bidrar Den norske kirke til kjønnsforvirring blant barn og unge?» ]

Samme problembeskrivelse, ulike løsninger

Jeg opplever innimellom at organisasjonene og de engasjerte står på hver vår side av den samme problembeskrivelsen. Erik Andreassens bok om kroppen for kristne unge tar for seg temaer og diskusjoner vi liberale er godt vant til. Samtykke, rett til egen kropp, at du bør like deg selv som du er, beskyttelse mot de uventede konsekvensene av sex, samt de mørkere sidene ved menneskeheten, som overgrepstraumer. Mange av disse tas hos begge fløyer opp som tema i kritikk av majoritetskulturen.

Når seksualpolitiske organisasjoner, for eksempel Sex og Politikk som står bak seksualundervisningsopplegget «Uke 6» for skoleverket, snakker om å være «normkritiske», er det ikke kristenkonservative samfunnsnormer som kritiseres, men de normene som nå eller alltid har ligget til grunn for samfunnet som helhet om for eksempel kjønnsroller, samtykke, rus, skam og makt.

Det er ikke normløshet eller nihilisme å ha andre normer enn deg

Det er i løsningsforslagene man kan være drastisk uenige. Meget forenklet er det holdningen «dette eksisterer, derfor må vi holde oss unna» som møter «dette eksisterer, derfor må vi møte det med informasjon og tiltak». Mørkemenn mot promotører av umoralen, ifølge anklagene fra hvert hold. Ferdig utstyrt med stråmenn.

Men ville det ikke vært mer produktivt å diskutere hvor effektive løsningene er, og for hvilke grupper? Og å dyrke forståelse for en mangfoldig kultur med ulike forhold til kroppslig og sjelelig renhet og forventninger til et godt liv, negativ kulturpåvirkning vi ikke kommer rundt, og kanskje også menneskers svakhet i møte med egne og samfunnets forventninger? Det er en viss evidens for at det er lurt å ha kondomer liggende selv om man praktiserer avhold. Men de som velger å ikke ha sex før ekteskap eller i det hele tatt har også gjort frie valg i livet og tenkt over hvor de står og hvorfor.

Det er ikke normløshet eller nihilisme å ha andre normer enn deg.

Noen av oss må komme til våre normer ad andre veier enn en ferdig oppskrift

Grupper kan overraske hverandre

Noen ganger overrasker man hverandre. Diskusjonene på den seksualpolitisk liberale fløyen om samtykke og etiske regler kan nok virke svært pripne for store deler av folket ellers. Det er ikke tilfeldig at samtykkelovgivning har sterk støtte herfra. Jeg får også stadig et mer nyansert bilde av å følge diskusjonene innad hos de konservative.

Vi lever i en komplisert verden. Vi må forholde oss til grunnleggende spørsmål om hvem vi er og relasjoner mellom oss, menneske til menneske, med eller uten klær. Noen av oss må komme til våre normer ad andre veier enn en ferdig oppskrift, som Simon Stisen som spør om det er «likegyldig om jeg ligger rundt» som kristen homofil. Andre avviser oppskriftene på det gode liv av andre årsaker, fra det personlige til det politiske. Det finnes veldig mange ulike firkanter som ikke passer i runde hull uten å måtte file av seg en kant eller kile seg fast.

Det går ganske interessante debatter i spaltene om syndbegrepet. Forfatteren Terry Pratchett lot en heks og en prest diskutere hva synd er. Presten mente det var gråtoner og at diskusjonen mer komplisert enn som sort-hvit. Heksen kontret med «Det finnes ikke gråtoner, bare hvitt som er blitt litt skittent. Og synd er å behandle mennesker, inkludert deg selv, som ting».

Jeg er vel, som vanlig, tilbøyelig til å ta heksens side. Men jeg er glad for å kunne ta samtalen med presten likevel.

[ Kritiserer Veitebergs svar om synd og seksualitet: – Eksempel på kor langt ute deler av DNK er ]