En inkluderende kirke – for hvem?
KIRKEVALGET: Den norske kirke har et problem. Den lykkes ikke med å inkludere kristne.
OPPMØTE: Skal vi tro statistikken, er det flere innvandrere som går på kristne møter hver uke enn det er gudstjenestedeltagere i Den norske kirke på en vanlig søndag, skriver Sigurd Grindheim.
muratart / Shutterstock / NTB
Kirkens historie med manglende inkludering er lang. Den strekker seg tilbake til Hans Nielsen Hauges dager.
Forkynneroppgavene har vært forbeholdt dem som har tatt en av de lengste utdannelsene det er mulig å ta. Det forutsetter både en bestemt personlighetstype og en viss økonomi. Gudstjenestene har vært lagt opp deretter. De har vært skreddersydde for de høyt utdannede. Langdryg liturgi appellerer mest til intellektet. Følelsesladede uttrykk er utenkelig. Musikken passer for dem med finkulturell smak og sans for det historiske.
Derfor har mye av det sterkeste kristne engasjementet funnet sin plass utenfor kirken, på bedehus og i frimenigheter. Da Rødt-politikeren Mímir Kristjánsson nylig uttrykte sin beundring for de kristne, var det et møte med pinsevenner på Sørlandet som var foranledningen.
