Ifølge religionsredaktør Elise Kruse er det «hjerterått» å mene at Den norske kirke ikke har påført mennesker med LHBT+-identitet «stor skade» (VL 9.8.23). Det var visstnok syv delegater på kirkemøtet som ikke ga sin tilslutning til en resolusjon fra kirkemøtet i denne saken. Et ytterst lite mindretall.
Jeg har problem med å skjønne at Elise Kruse hisser seg opp over dette. Og at hun bruker sin posisjon som redaktør i Vårt Land til å svinge pisken over disse få. Som kommentator burde hun her inntatt en nøktern og analyserende rolle og ikke en aktivistisk holdning.
Selvpisking
For det første kan det reises spørsmål om det faktisk er sant at Den norske kirke har påført de skeive stor skade. Jeg er skeptisk til grunnlaget for mye av den selvpiskingen som DNK nå bedriver. De erfaringene jeg selv har gjort gjennom min kontakt med kirken og andre kristne fellesskap, er at homofile blir møtt med respekt på linje med andre.
Jeg er skeptisk til grunnlaget for mye av den selvpiskingen som DNK nå bedriver
Jeg er selvsagt oppmerksom på at det finnes troverdige historier om at mennesker med LHBT+-identitet har opplevd diskriminering. Det er trist. Men skal kirken påta seg kollektiv skyld for dette? Den enkelte må i tilfelle selv be om unnskyldning overfor den som vedkommende har forbrutt seg mot. Da er unnskyldningen ekte.
For det andre vil jeg tro at mindretallet stemte imot fordi de mener at dette spørsmålet er knyttet opp mot andre spørsmål som har ridd DNK som en mare i mange år. Og de kan ha hatt andre grunner for å stemme mot resolusjonsforslaget, for eksempel teologiske overveielser. Dette bør være legitimt.
Respekt for mindretallet
Empati er fint og sikkert godt ment fra Kruses side, man kan virke noe overdrevent her. Det er også et adelsmerke for demokratiet er at man behandler et mindretall med respekt. Nå er det de såkalte «konservative» i kirken som utgjør et slikt mindretall.
