Hvem får komme til orde, og hvem tar ordet?

I et innlegg i Vårt Land med overskriften «Hvem vil la stemmen sin høre?» argumenterer Torbjørg Torp for at tjenestedelingsprinsippet i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) fremstår som et paradoks. Både er det «'en avsporing fra det vi er mest opptatt av’ samtidig som det er en del av ‘trosgrunnlaget’ ansatte i NLM skriver under på ved ansettelse».

Dermed er det både så viktig at organisasjonens «eiermasse» forventer lojalitet overfor det, samtidig som det ikke er viktig nok til å ta opp og behandle grundig teologisk og i lys av organisasjonskulturen. I stedet belegges det med taushet og er til stede i organisasjonen som en «levende» men uformell samtale.

Selv har jeg i motsetning til Torp ingen bakgrunn i NLM, men derimot fra Indremisjonen (IM), ikke minst i tida før fusjonen med Santalmisjonen i 2000 da de to organisasjonene til sammen ble Normisjon. Før fusjonen var et liknende tjenestedelingsprinsipp en del av de teologiske retningslinjene i IM. På samme måte som i NLM i dag, var dette «et levende spørsmål» i organisasjonen. Ikke minst berørte det oss som var IM-jenter/kvinner med teologisk interesse og forkynnergaver.

De nylige innleggene om situasjonen i NLM og et pågående forskningsprosjekt om kvinner i lederstillinger i frikirkelig sammenheng viser at denne tematikken (dessverre) fortsatt er relevant.

Hvem får ordet?

Paradokset jeg oppdaget i min spesialavhandling fra 2000 der jeg ville utforske kvinners erfaringer av å være ledere eller mulige fremtidige ledere i IM var følgende: De som fikk komme til orde, var i første omgang menn, ofte teologer i ledende stillinger, samt noen få privilegerte kvinner som også hadde teologisk kompetanse. Disse hadde imidlertid som oftest ikke selv noe større behov for å ta til orde om tjenestedelingsprinsippet, fordi det ikke angikk dem på et eksistensielt plan. De syntes kvinner ble godt behandlet i IM. Det samme gjaldt andre som ikke opplevde dette personlig eller teologisk viktig nok til å risikere å lage bråk og «bli kalt inn på teppet».

På samme måte som i NLM i dag, var dette «et levende spørsmål» i Indremisjonen.

Gruppa jeg kalte «De Lojale» stilte ikke for mange nærgående og vanskelige spørsmål. De forholdt seg passivt til utviklingen i IM, og godtok at andre (som oftest menn) bestemte for og over dem. Som en av dem uttrykte det: «Men jeg vil jo tro at om ti år så er det åpent for kvinnelige ordinerte teologer [i IM]». Underforstått er det noen som vil åpne for dette. Disse noen er de som bestemmer. «De Lojale» var ikke selv var teologer, og hadde muligheten til å la være å ta stilling i spørsmålet om kvinners prestetjeneste. De lot derfor ikke stemmen sin høre, for i likhet med den «illojalitetsfrykten» som synes å råde rundt dette spørsmålet i NLM, var enkelte av disse kvinnene redde for å «mene noe for høyt» hvis det avvek fra IM sine offisielle synspunkter.

Det forholdt seg imidlertid annerledes for de som ikke fikk komme til orde, enten fordi de ikke hadde noen posisjon, ble avvist som bråkmakere, ble oversett og overhørt eller fordi de forlot organisasjonen.

Hvorfor består taushetskulturen?

Det er nye tider i Normisjon nå. Indremisjonen endret sine retningslinjer for tjenestedeling med et pennestrøk i forbindelse med fusjonen, og overtok ganske enkelt Santalmisjonens – som ikke hadde tjenestedeling mellom kvinner og menn. Og vips så kunne kvinner inneha samtlige posisjoner i den nye organisasjonen Normisjon! Det ironiske er at dette hadde kvinner ventet på og kjempet for i årevis.

Vil NLM også sitte stille i båten og la status quo råde, og så, når det av organisatoriske årsaker eventuelt ikke lenger er mulig å stå imot en forandring, med et pennestrøk endre tjenestedelingsprinsippet? Dersom de som får komme til orde om tjenestedelingsprinsippet, blir ved å la være å ta ordet fordi det ikke er viktig nok for dem, mens de som synes det er viktig og som gjerne vil la stemmen sin høre, ikke får komme til orde, vil trolig taushetskulturen rundt tjenestedelingsprinsippet forbli «et usynlig problem som ikke (vil) finnes» (uttrykk lånt fra tittelen til en artikkel skrevet av Cathrine Egeland) for organisasjonens «eiermasse».

Det er imidlertid kvinner som har betalt, og som fortsetter å betale, prisen for den.

[ Berit Aalborg: «Vi – de utdannede barna av lekmannsbevegelsen, er nærmest et symbol på selve forfallet» ]